Noe av det som er så fantastisk med kunst, er de uendelige variasjonene i stiler, strømninger og medier. Fra det hyperrealistiske, det monumentale, det stedbundne til det ekspressive: det er flere måter å uttrykke seg kunstnerisk på enn du kan forestille deg.
Når du går inn på et kunstmuseum som har store samlinger, som Nasjonalmuseet (når det endelig åpner igjen) eller Henie-Onstad her i Norge, Louvre i Paris eller om du tar turen "over there" og entrer dørene i MoMa, vil du bli møtt av en mengde forskjellige kunstneriske uttrykk og stiler som alle snakker sine helt egne språk.
Om du har lyst til å bli bedre kjent med hva som rører seg i kunstverdenen, eller mer spesifikt skulpturverdenen og skulpturens historie, så er dette et språk du bør lære deg å tolke.
Det kan være viktig å lære å skille mellom bestemte skulpturer, replikaer og etterligninger. Du bør kunne kjenne igjen de store mesterverkene i moderne kunst, du bør få en forståelse for hvor samtidskunsten kommer fra, og hvilke veksler den trekker på, enten det er renessansen og den romanske og gotiske stilen, eller om den speiler natur og samfunn.
Skulptur som kunstform er utrolig fascinerende. Det er en reise gjennom historiske begivenheter så vel som estetiske idealer, og hvert stiluttrykk reflekterer de forskjellige sosiale og vitenskapelige bedriftene fra sin tid.
Så det er bare å glede seg! Og selv om det ikke er mulig å få med seg alt, som en del kulturhistoriske minner fra paleolittisk tid eller Mesopotamia, så er det mer enn nok å sette tennene i.
En omtrentlig oversikt over de forskjellige stilartene
La oss begynne med å se på de forskjellige stilene i skulpturer gjennom den vestlige kunsthistorien og frem til 1900-tallet i kronologisk rekkefølge.
Det er særlig fra 1900-tallet at skulpturer som kunstform har hatt sin mest massive spredning, både når det angår stiler og uttrykk, nyskapning og ikke minst betydning. Når vi kommer så langt som til forrige århundre, vil vi gå bort fra kronologien og heller se på de store strømningene og hvordan de henger sammen med hverandre.
Da er det bare å sette i gang, og vi begynner med de gamle grekerne.
Hellenistiske skulpturer
Først et lite forbehold: Uttrykket "greske skulpturer" vil nødvendigvis være en generalisering. Den sivilisasjonen vi refererer til som "antikkens Hellas" varte fra omtrent 1000 år fvt. til 600 år evt. Det er hele seksten hundre år, og det er nødvendigvis en hel del som skjer i løpet av et så enormt tidsspenn.
Den typen skulpturer vi har i tankene når vi snakker om greske skulpturer, er fra den hellenistiske tiden og århundrene rett før antikken, det vil her tilsvare de siste fire århundrene før vår tidsregning.
Greske skulpturer utviklet seg i sin tid i retning av en realistisk men også idealisert representasjon av folk og guder. Figurative statuer var standarden, og et stor navn fra denne tiden er Feidias.
Les mer om hvor du kan se de beste skulptursamlingene.
Romerske skulpturer
Mange blander sammen romerske og greske statuer og skulpturer, begge to av de største kulturarvene vi har fra den gamle verden. Det er kanskje ikke så rart at folk ikke alltid klarer å skille mellom disse. Romerne var sterkt påvirket av grekerne (og mange av skulptørene i Rom var faktisk greske).
Men det er visse forskjeller. I hovedsak var grekerne opptatt av idealisering, det vil si at de søkte å skape den perfekte formen i sine statuer og skulpturer. I Rom var man mer opptatt av representasjon, og skulpturene dreide seg mer i en retning av detaljerte historiske gjengivelser enn skjønnhet for skjønnhetens skyld.
Rytterstatuer
Dette kan virke litt løsrevet i sammenhengen, men vi må faktisk ta oss litt tid til å snakke om rytterstatuene som kunstform. Enkelt forklart er rytterstatuer akkurat det som det høres ut som: folk som sitter på hester. Men den samfunnsmessige betydningen er det ingen grunn til å undervurdere.
Det er ikke mange rytterstatuer som har overlevd antikken. Hensikten med disse statuene var uansett å formidle makt og prestisje.
Bare det å lage en en hest i faktisk størrelse i bronse eller marmor krevde enorme mengder materialer. Materialer som tradisjonelt sett har vært svært kostbart.
Ta bare en titt på den berømte bronsestatuen av Marcus Aurelius, Donatellos Gattamelata eller Verrocchios gjengivelse av condottieroen Bartolomeo Colleoni.
Relieffer, utskjæringer og arkitektoniske skulpturer
I perioden mellom Romerrikets fall og begynnelsen av renessansen, er det langt mellom de kjente skulptørene. Men det var mer enn nok skulpturering på gang, og det handlet primært om å dekorere religiøse institusjoner, alt fra katedraler til klostre og kirker.
Relieffer, der man jobber tredimensjonalt i en flate av forskjellige materier, og utskjæringer, noe man kanskje særlig ser i utsmykking i Norge – som med stavkirkene – var de vanligste formene for arkitektonisk skulpturering. Vi referer i hovedsak til denne perioden (fra omtrent 600 til 1200 evt.) som romansk og senere gotisk kunst.
Nidarosdomen i Trondheim er et utmerket eksempel på denne epoken i Norge. Katedralen er bygget på både romanske og gotiske prinsipper, ble påbegynt i 1070 og sto mer eller mindre ferdig i ca. 1300.
Skulpturer fra høyrenessansen
Renessansen begynte i Italia, og den var sterkt inspirert av de klassiske teknikkene og motivene. Perioden endret på mange vis måten vi tenker på kunst, og den har fortsatt stor innflytelse helt inn i våre dager.
Under høyrenessansen beveget man seg bort fra de religiøse motivene som dominerte kunsten på starten av tusenåret, og så mer mot menneskefigurer, der kunnskapen som kom som følge av vitenskapsutviklingen ble en viktig påvirkning.
Kjente navn fra denne perioden er Michelangelo, Leonardo da Vinci og Donatello.
Manieristiske skulpturer
Der høyrenessansen satte naturalisme høyt, var oppmerksomheten under manierismen på overdreven og kunstferdig skjønnhet – en stilperiode som hersket særlig i Italia fra 1520 til begynnelsen av 1600-tallet. Manierisme kommer av det italienske ordet "maniera", som betyr "stilfull oppførsel", og tok mål av seg å utkonkurrere tidligere idealer.
En av de mest ikoniske skulpturene fra denne perioden er Persevs med det avhugde medusahode av Benvenuto Cellini fra 1554.
Barokke skulpturer
Der høyrenessansen var opptatt av stabilitet, så handlet den følgende barokken om at skulpturene skulle være dramatiske og dynamiske, og stilen var energisk og preget av ornamentikk.
Gian Lorenzo Bernini var et viktig navn under barokken, og hans skulpturer, fontener, offentlig utsmykning og arkitektoniske prosjekter transformerte Roma på 1600-tallet.
Rokokko, også kalt "senbarokk", var den ekstreme versjonen av denne perioden. Det var teatralsk, usedvanlig detaljert og svært fargerikt.
Nyklassisistiske skulpturer
Som med alt annet responderer historien på bevegelser med å la pendelen svinge tilbake, i dette tilfellet tilbake til en enklere stil. Nyklassisismen var et blikk rettet bakover mot nettopp klassismen, som ble den rådende stilen i løpet av 1700-tallet.
Antonio Canova var en av de betydeligste kunstnerne under denne perioden, og han gikk tilbake til mange av de klassiske prinsippene om naturalisme og renhet.
Modernistiske skulpturer
I overgangen fra 1800- til 1900-tallet slo en radikal bølge gjennom kunstverden, og malere, musikere, forfattere og skulptører begynte å se etter alternative måter å utøve kunst på. Dette kom til å bli kjent som modernismen, og det var et enormt brudd med tradisjonene.
Når det kom til skulptører, så var Auguste Rodin et av de største navnene, som introduserte en impresjonistisk kvalitet i skulpturene sine. Han gikk bort fra de skarpe linjene og utmeislede formene, og fokuserte mer på en realistisk heller enn idealistisk stil. Et av hans mest berømte verk er Tenkeren.
Studenten hans, Constantin Brancusi, ble også en innflytelsesrik kunstner. Utendørsskulpturene hans, ikke minst hans mer abstrakte verker, hadde massiv innflytelse på kunstutrykkene som fulgte.
Variasjonen i moderne skulpturer
Moderne skulpturkunst, som den fremsto fra 1900-tallet av, har vært utrolig mangfoldig, og kunstformen har frigjort seg fra mange av de strikte reglene som har karakterisert skulpturen i det foregående århundret. Dette skjedde gradvis ettersom stadig flere kunstnere brøt med de gamle forventningene om hva som kunne kalles kunst.
Følgende har vi noen eksempler på hvilke retninger skulpturen har tatt de siste hundre årene. La oss legge kronologien bak oss, og heller konsentrere oss om de viktigste strømningene.
Assemblage/ready-mades
Assemblage, eller tredimensjonale kollasjer, sprang ut fra kunstnere som Pablo Picasso og ble aktualisert av dadaistene i første halvdel av 1900-tallet. Disse kollasjene kunne bli satt sammen av forskjellige materialer som gips, lerret eller papp som ble limt sammen i en slags relieffvirkning.
Dette utviklet seg ut fra en kunstnerisk interesse for ting man kunne finne overalt, gjerne gjenstander som var tiltenkt hele andre funksjoner, men tatt ut av sin sammenheng og satt sammen i noe som ble presentert som kunstverk. I dadaistiske verker kunne man finne alt fra sigarettsneiper til trikkebilletter satt sammen i kollasjer.
Det gikk enda lenger enn det, og et av de mest ikoniske eksemplene på en ready-made (også kalt "found object") er Fontene av R. Mutt, aliaset til Marcel Duchamp. Det er rett og slett et pissoar satt på hodet og signert. Dette snudde kunstverden fullstendig på hodet, og debatten om hva man kunne kalle kunst gikk varmt. Kunstverket ble sågar refusert i en utstilling som egentlig ikke skulle refusere noen av bidragsyterne.
Abstrakte skulpturer
Brancusi, en av de første skulptørene som kan sies å representere modernismen i skulpturen, hadde enorm påvirkning på det abstrakte kunstuttrykket. I motsetning til i den figurative kunsten, som hadde som mål å representere de realistiske detaljene i et objekt, søkte det abstrakte seg vekk fra representasjon.
Brancussis var mer opptatt av essens og de enkleste formene av ting i arbeidene sine. Han fikk enorm innflytelse, og inspirerte senere kunstnere som Henry Moore, Barbara Hepworth og Alberto Giacometti.
Les gjerne også artikkelen vår som gir en funksjon og historie.
Stedskunst/land art
Konseptet stedskunst var en utrolig ambisiøs og monumental stilretning i moderne skulpturering der kunstnere tok naturen i bruk i sine verker – verker som som oftest var midlertidige.
I Norge var Helge Røed kjent for å jobbe stedsmessig i skulpturkunsten sin, internasjonalt var Robert Smithson en av de store navnene, og kunstverket Spiral Jetty er et av de mest bemerkelsesverdige innenfor denne stilretningen.
Kinetiske skulpturer
Kunsthistorikere er glad i en god krangel, og noe som har blitt diskutert ivrig er hvordan kinetikk (betydende "noe som settes i bevegelse") fant sin vei inn i kunstverdenen. I ettertid er det generelt anerkjent at det var Naum Gabos Kinetic Construction fra 1920 som sparket det hele i gang, selv om noen holder hardnakket på at Marcel Duchamps Sykkelhjul, som kom sju år tidligere, var den første kinetiske skulpturen.
Kinetisk kunst er en stilretning som bruker bevegelse i sine former og uttrykk, som med mobiler eller vindharper. Skulpturer som reagerer på omgivelsene sine – vann, vind og andre elementer i naturen, inngår i det kinetiske. Du finner versjoner av denne kunstformen i stort sett alle kunstmuseer i dag.
Likte du denne artikkelen? Vurder den!
Loading...
