Alfabetet er noe av det første man lærer på skolen. Noen ganger lærer barna praktiske "huskesanger" for å klare å huske hele alfabetet. Hvis du tenker tilbake på tiden din på barneskolen, så husker du kanskje en av disse selv?
På norsk og engelsk er alfabetet ganske rett frem. Det finnes lite av diakritiske tegn man må huske på; samme gjelder aksenter, cediller eller "haler" som mange slaviske språk bruker på visse vokaler. Selv om det norske alfabetet har æ, ø og å, er de likevel ikke så vanskelige å huske, skrive eller bruke.
Derfor kan det virke overraskende når man hører at på japansk har man også bokstavkombinasjoner som påvirker ords lyd og betydning! Japansk bruker tre nært beslektede skriftsystemer for å definere språket sitt. Å lære seg japansk skiller seg en del fra å lære seg norsk!
Symbolene- ideogrammene som danner disse skriftsystemene, anses for å være det japanske alfabetet. I denne artikkelen skal vi gå nærmere inn på dette spennende temaet. Men, vi kan allerede avsløre at det japanske alfabetet har langt flere bokstaver enn det norske med 29 bokstaver!
Hvorfor tre skriftsystemer?
For mange kan det kanskje virke overdrevent å blande sammen tre hele skriftsystemer til ett språk. Hvis systemene "konkurrerte" med hverandre, eller kunne fungere som "stand-in" for hverandre slik kinesiske tradisjonelle og forenklede tegn gjør, kunne vi vært enige i tankegangen om at det var overdrevent.
Imidlertid utfyller Japans tre skriftsystemer hverandre. De tjener hvert sitt formål, og hvert system har en egen funksjon. For eksempel er tall og navn, både etternavn og fornavn, skrevet utelukkende i kanji, mens hiragana og katakana reflekterer språkets unike lyder. Det er lurt å sette seg inn i tall på japansk – og det er nok ikke like komplisert som du kanskje tror!
Katakana og hiragana utmerker seg ytterligere ved hva de representerer. Hiragana brukes for autentiske japanske ord (eks. sushi: すし) og katakana brukes for låneord fra ulike språk som er absorbert i japansk.
For å illustrere dette, kan vi bruke eksempelet "hamburger", hvor den japanske ekvivalenten er hanbaga (ハンバーガー). Dette høres ganske likt ut som på engelsk, så engelskspråklige vil sannsynligvis forstå det, men det er skrevet i katakana.
Hvis du på en eller annen måte er kjent med japansk skrift, så vet du kanskje at kanji består av bare kinesiske tegn. Du lurer kanskje på; burde ikke dette skriftsystemet da regnes som importert, og dermed falle inn under katakana-systemet?
Dette argumentet kunne fått medhold hvis vi snakket om moderne importord; for eksempel et kulturelt fenomen fra Kina som er populært i Japan. Hvis det hadde vært tilfellet, så ja, da ville nok ordene for å beskrive fenomenet vært skrevet i katakana.
Kinas smakfulle suppe-fylte dumplings er et godt eksempel på dette. På mandarin kalles de for xiao long bao (小笼包). Mens i katakana er det 小籠包. Den eneste forskjellen er at det midterste tegnet, som betyr drage, er skrevet i en tradisjonell form i katakana, mens det kinesiske ordet viser en forenklet versjon av det samme tegnet. Det finnes også en betydelig forskjell når det gjelder uttalen. På japansk kalles de for shōronpō.
Hvis vi går litt vekk fra moderne importord, deler japansk og kinesisk en århundrer-lang historie. Selv om tegnene kanskje skrives helt likt på japansk og kinesisk, vil lyden av hvert tegn ha endret seg over tid. Noen ganger har betydningene endret seg også!
En som bruker mandarin vil kjenne igjen kanji-skrift ved å se det, men uttalen ville vært mye vanskeligere å forstå med mindre de mestrer grunnleggende japansk.
Forklaringen bak bruken av kanji
Til tross for Kina og Japans lange historie, har de to landene siden andre verdenskrig hatt en ulmende rivalisering. Dette gjør kanskje at du lurer på hvorfor ikke Japan for lengst har fjernet sporene etter kinesiske språk i sitt eget språk.
Grunnen er egentlig ganske enkel: kanji har en essensiell funksjon i Japan. I tillegg er også kanji såpass forankret i språket at det ville vært for komplisert til å fjerne det totalt.
Hvis det ikke var for kanji, ville det nok vært vanskelig å se hvor japanske ord begynner når man ser det skriftlig. Hvis du leser en tekst som kun er skrevet i katakana og/eller hiragana, kan det være utfordrende å se hvilke tegn som hører sammen for å danne individuelle ord. Kanji, med sitt rettlinjede format, gjør det enklere å se når et nytt ord begynner.
I motsetning til de to andre skriftsystemene, har ikke kanji noen løkker eller virvler. Det har skrå strøk, som i 八 eller 刃, men for det meste er kanji ganske boksete og firkantet, og velorganisert. Til sammenligning virker strekkombinasjonen for noen japanske tegn, som i katakana: shi (シ), nesten litt snodig.
Som nevnt innledningsvis, brukes kanji til å skrive tall, og navn på japansk. Foruten disse funksjonene, brukes også kanji til å skrive substantiv, verb og adjektiv.
Lære hiragana
Hiragana (og katakana) representerer de fonetiske aspektene av det japanske språket. Mens ett kanji-tegn representerer en hel mening (for eksempel 国, som betyr "land"), representerer hvert hiragana-ideogram en stavelse. Individuelt representerer de altså ikke komplette ord eller konsepter. Dermed vil hvert flerstavelsesord inneholde et tilsvarende antall hiragana-symboler.
Hiragana er sammensatt av 46 lyder, delt inn i:
- De fem vokalene: a, e, i, o og u
- 40 konsonant-vokal-par, blant annet wa (わ) og wo (を)
- En konsonant som bare virker med vokalen a
På japansk, er hiragana nærmest det vi anser for å være et komplett, autentisk alfabet. Teoretisk sett kunne man skrevet på japansk ved å bare bruke hiragana, men det ville resultert i en tekst uten mellomrom mellom stavelsene og ingen indikasjon på om de hører sammen for å danne et ord eller en del av et annet ord. En leser må nok kjenne til hiragana og japansk kultur veldig godt for å klare å forstå slik skrift.
Å skrive i katakana
Siden katakana og hiragana begge representerer de fonetiske aspektene av det japanske språket, er det logisk at de har mye ting til felles.
I likhet med hiragana, består også katakana av fem vokaler, og 40 hoved vokal-konsonant-par, samt en tilhørende -n. Også katakana bruker vokal-konsonant-parene wa og wo, som tidligere presentert. Wo indikerer setningens objekt, og wa indikerer setningens subjekt eller tema.
På mange måter er katakana mye enklere å mestre enn motparten. Det er ikke like dyptgående og detaljert heller. Ta tegnet for "mu" stavelsen. I hiragana ser denne ut som む, mens katakanas versjon er en del enklere, men mindre elegant: ム.
I motsetning til mange land som insisterer på at språket deres skal holdes fritt for utenlandsk påvirkning, inkludert utenlandske ord, inneholder japansk mange ord fra andre land. Dette inkluderer både ord fra kinesisk og engelsk. Dette er også en grunn til at katakana er nødvendig.
Hvorfor ikke romaji?
Alle som har prøvd å lære seg mandarin, som anses for å være blant verdens vanskeligste språk å lære, har nok gledet seg over at det finnes et komplett leksikon for romanisering av språket. Pinyin hjelper nemlig folk som lærer seg mandarin med å mestre mer av språket til samtaler, uten å måtte lære seg nok tegn for å forme en setning først.
Dette er ikke bare for utenlandske som vil lære språket heller. Kinesiske skoleelever begynner også med å lære seg pinyin, og oppgraderer senere til å lese og skrive kinesiske tegn.
Dessverre så er det slik at det nærmeste japansk kommer en slik universell løsning, er romaji – japanske ord skrevet i det klassiske engelske alfabetet. Det betyr likevel ikke at det er lett å lære seg med én gang.
For det første finnes det mer enn ett system for romaji. Det latinske alfabetet ble introdusert i Japan av portugisiske misjonærer en gang på 1500-tallet. Siden den gang har andre misjonærer lagt igjen sine spor og innflytelse på det japanske språket.
Gjennom århundrene har japanerne også forsøkt å romanisere språket sitt, noe som har resultert i to ekstra former for romaji: Nippon- og Kunrei-systemene.
Uansett om du er en språkpurist som vil lære japansk uten å bruke romaji, eller du tidvis bruker systemet for å hjelpe deg med å lære språket raskere og enklere, er sannsynligheten stor for at læreren din vil fraråde deg fra å bruke romaji for mye.
Til en viss grad har de rett. Når du en gang kanskje kommer deg til Japan, vil du nok ikke finne noe særlig som er skrevet i romaji, så det er best å lære seg å lese og skrive på japansk. Uansett, med mindre du har et japansk tastatur, vil du måtte vite hvordan du bruker romaji til å skrive japansk. Du vil også måtte kunne kjenne igjen hvilke tegn du skal velge fra – ser du etter katakanas sa (サ) eller hiraganas? (さ).
Hvis du ønsker å styrke din innsikt og praksis, kan et japansk kurs være et utmerket steg på veien til å mestre språket.
Noen som lærer seg språk holder seg unna japansk fordi det virker for komplisert. Mange synes det er for mange lyder og tegn man må lære seg, og for mange regler å følge. I tillegg må man jo finne ut hvilket skriftsystem man skal forholde seg til for hvert ord.
Men, hvis du tenker gjennom det, vårt alfabet inneholder kanskje bare 29 tegn, men det gir også en rekke sammensetninger og lyder. Hvis man så legger til forskjellen mellom store og små bokstaver, og andre regler man må forholde seg til – så virker kanskje ikke japansk så vanskelig likevel? Du kommer langt med å begynne med å lære deg noen grunnleggende japanske uttrykk!
Vi ønsker deg lykke til på veien mot å lære deg japansk, enten om du gjør det på egenhånd eller med hjelp fra en privatlærer. God læring!
Likte du denne artikkelen? Vurder den!
Loading...
