1900-tallet i Norge var preget av sterke familieverdier og ekskludering av kvinner fra det offentlige. Selv om dette var noe kvinnene var vant til, var det flere og flere som tok affære og tok opp kvinnekampen i Norge. Begrensningene kvinnene levde i gjorde at de ikke kunne leve ut den de egentlig var. De kunne bare være seg selv i sitt eget hjem og i private situasjoner. Kvinnene hadde praktisk talt ingen egne rettigheter når det kom til kropp, eiendom og politisk deltakelse. Og selv om det skjedde mye på 1800-tallet i kvinnekampen, var det på 1900-tallet at kvinnen fikk en mer verdig plass i samfunnet.
Bedre levevilkår for Norges kvinner og barn
I 1913 opplevde Norge et viktig vendepunkt da kvinner ble politisk likestilt og fikk stemmerett ved stortingsvalg. Selv om dette var en milepæl, var det fremdeles mange områder hvor kvinnekampen var relevant. Etter unionsoppløsningen kom sosiale og økonomiske spørsmål i fokus i norsk politikk.
En spesiell sak som kvinnebevegelsen var opptatt av, var mødres og barns rettigheter og levekår. Unge kvinner som befant seg i en uheldig situasjon og fødte barn utenfor ekteskap, sto overfor en usikker økonomisk fremtid. Mange av disse kvinnene arbeidet som tjenestejenter og kunne lett bli ofre for husbondens begjær. Denne problemstillingen var sentral under utformingen av barnelovene, som ble vedtatt av Stortinget i 1915. Disse lovene ga "uekte" barn rett til farsarv, og mødrene fikk økonomisk støtte fra fødselen av.
Katti Anker Møller (1868–1945) spilte en viktig rolle i arbeidet for å forbedre levekårene og rettighetene til mødre og barn. Hun kjempet hele livet for denne saken og var en sentral skikkelse ved mødrehygienekontoret i Oslo fra 1924. Der tilbød de praktisk hjelp med prevensjon og informasjonsarbeid for å bedre kvinners og barns levekår.
Da kvinnen skulle være hjemmeværende
Å lønne kvinnene for arbeidet de gjorde på hjemmebane ble aldri aktuelt. Men å lønne kvinnen utenfor hjemmet og ute i arbeidslivet, gikk på mannens stolthet. Manges syn var at det var mannen som skulle være hjemmets forsørger. Det var han som skulle ut i jobb og sørge for mat på bordet. Kvinnen skulle være husmor og passe på at barna ble oppdratt og ha middagen klar når mannen kom hjem fra jobb.
Mellomkrigstiden ble preget av økonomiske kriser som førte til konkurser og arbeidsledighet. Fra 1925 til 1937 hadde LO en uttalt politikk om å prioritere menn i arbeidslivet. Det ble oppfordret til at gifte kvinner skulle vise solidaritet i krisetider ved å gi plassen sin til en arbeidsløs mann eller en ugift kvinne.
På 1930-tallet forbedret forholdene seg. Nå ble også spørsmålet om gifte kvinners rett til lønnsarbeid gjenopptatt. Kvinnene ønsket å få anledning til å bidra økonomisk og delta aktivt i arbeidslivet. Diskusjonen dreide seg om likestilling og retten til å velge sin egen yrkeskarriere, uavhengig av sivilstatus.
Denne debatten skapte et skille mellom ulike perspektiver blant kvinnebevegelsen. Noen hevdet at kvinners plass var i hjemmet som husmødre og mødre, mens andre argumenterte for at kvinner hadde like stor rett til å delta i arbeidslivet som menn. Stemningen i samfunnet begynte å endre seg, og kvinnekampen fikk ny giv.
Krigens kvinner for rettigheter i Norge
Under andre verdenskrig viste kvinner en utrolig innsats for sitt fedreland. De spilte en betydningsfull rolle i ulike motstandsgrupper, som for eksempel Milorg eller blant kommunistene. Mange kvinner tok over ledende posisjoner og hadde ansvar for forskjellige militære enheter mot slutten av krigen. Deres engasjement og bidrag var uvurderlig.
Likevel, da freden omsider kom i 1945, ble kvinnenes innsats ofte glemt i heltefortellingene om motstandskampen. Et eksempel på dette er historien om en kvinne som gikk under dekknavnet "Jacob" – hennes egentlige navn var Eva (Jørgensen) Kløvstad (1921–2014). Mot slutten av krigen spilte Eva en viktig rolle i Milorg på Hamar. Hun var blant dem som gikk foran i opptoget under Milorgs parade gjennom Hamar på 17. mai. Likevel, under frigjøringsmarkeringen i Oslo noen uker senere, ble kvinnene satt på sidelinjen. Holdningen til de som skulle definere historien om krigen for ettertiden var at kvinner ikke hadde noen plass der.
Det er viktig at kvinnenes betydningsfulle bidrag til kampen for frihet og selvstendighet anerkjennes. Kvinnene viste enestående mot, styrke og dyktighet i en tid preget av krig og usikkerhet.
Feminist og husmor, eller begge deler?
Etter andre verdenskrig opplevde vi en periode med storhetstid for kjernefamilien. Arbeiderpartiet hadde flertall på Stortinget og la planmessig til rette for nye boliger og familiens ve og vel. Mange drømte om et hjem med tre rom og kjøkken, innlagt vann og elektrisitet, en hjemmeværende husmor som tok seg av huset og barna, og en mann med fast inntekt.
For å lykkes i denne modellen, var husmorskoler viktige for å lære kvinner om husholdsfag og husarbeid. På toppen av sin popularitet, i 1957, fantes det hele 64 husmorskoler i Norge. Kunnskap om husholdning og hygiene ble ansett som viktig for å bekjempe folkesykdommer og forbedre familiens levekår, uavhengig av om man var rik eller fattig, i byen eller på landet. Etter hvert som kvinner i større grad begynte å delta i arbeidslivet, ble utdannelsen ved husmorskolene rettet mot lønnet arbeid, for eksempel på sykehjem, gamlehjem og i barnehager. Så sent som i 1976 opphørte de siste husmorskolene.
Så snart barna ble store nok gikk mange kvinner på 1970-tallet ut i arbeidslivet. Samtidig ble barnehager mer vanlige for å ta seg av barna. Gradvis endret samfunnet holdninger, slik at en gift kvinne med barn helt eller delvis kunne delta i arbeidslivet - ofte i yrker innen omsorg for barn, syke eller eldre. Tidligere hadde dette vært kvinnenes familieansvar.
Disse endringene markerer en viktig utvikling i samfunnet, hvor kvinners muligheter og roller gradvis utvides og anerkjennes utenfor hjemmet. Det er et skifte som reflekterer en økende likestilling og anerkjennelse av kvinnenes verdifulle bidrag i ulike sektorer av samfunnet.
Feminismen og kvinnekampen om likestilling
Feminismen på 1970-tallet førte til politiske skillelinjer mellom kvinneorganisasjonene basert på deres politiske orientering. De politiske skillelinjene mellom "rødstrømper" på venstresiden og "borgerlige" kvinner på høyresiden er fortsatt relevante blant dagens feminister og markerer ulike tilnærminger til likestillingsspørsmål. Vi har skrevet om fire norske feminister fra datid og nåtid som har hatt stor innvirkning i den norske kvinnekampen.
Denne perioden var preget av sterkt politisk engasjement og høy aktivitet blant ulike feministiske grupper. Kvinnekampen bidro til at mange kjønnsdiskriminerende holdninger gradvis ble utfordret i ettertiden. Konkrete mål for aksjonene inkluderte tilgang til prevensjon og abort, tiltak mot seksuell vold og trakassering, rett til skilsmisse, likestilling i ekteskapet, utbygging av barnehager, kvotering av kvinner der flertallet ofte var menn, og samme type rettigheter i arbeidslivet.
Høydepunktet for kvinnebevegelsen kom i 1975 under FNs internasjonale kvinneår, da likestilling ble satt på dagsordenen både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. De fleste kvinnegruppene på 1970-tallet var tilknyttet venstresiden i norsk politikk og kjempet for samfunnsendringer.
Kvinnekampen om egen kropp og selvbestemt abort
I 1915 introduserte Katti Anker Møller ideen om "det frivillige moderskap" og avskaffelse av fengselsstraff for "fosterfordrivelse". Men stor motstand i samtidens samfunn gjorde at saken først skulle bli tatt opp på nytt 50 år senere.
På 1970-tallet var den nye kvinnebevegelsen på banen, og de gjorde abortspørsmålet til en av sine viktigste saker. De kjempet for en ny abortlov som sikret kvinnenes rett til selvbestemmelse. De ønsket å avskaffe nemndene og gi den enkelte kvinnen retten til å bestemme i abortspørsmål. Raskt oppstod det en folkeaksjon mot abort fra kristne organisasjoner, men samtidig var tiden moden for en endring i lovverket. Etter flere runder i Stortinget ble loven om selvbestemt abort endelig vedtatt i 1978. Dette ble et betydningsfullt skritt fremover for kvinners rettigheter i Norge.
En mer grundig artikkel om diskusjonene og debattene rundt "retten til liv", finner du her.
Gro Harlem Brundtland og kvinners rettigheter
Kvinnekampen førte til politiske resultater med innføringen av likestillingsloven i 1978. Loven satte en stopper for diskriminering basert på kjønn og påla aktiv innsats for å oppnå likestilling. Den inneholdt også bestemmelser om håndheving av loven og rettslige reaksjoner ved brudd. Likestillingsloven ble byttet ut med likestillings- og diskrimineringsloven i 2017. Formålet med denne loven er å sørge for at likestilling har fokus og at diskriminering unngås i hele samfunnet. I 1979 ble likestillingsombudet etablert for å sikre implementeringen av loven i praksis.
Norge ble en foregangsnasjon når det gjaldt kvinnelige politikere. I regjeringen til Gro Harlem Brundtlands som regjerte fra 1985, var flere av statsrådene kvinner. Etter det samme årets stortingsvalg utgjorde kvinner 34 % av stortingsrepresentantene. Til tross for likestillingsloven gikk fremgangen noe tregere når det gjaldt antall kvinnelige ledere på andre samfunnsområder. Siden 1980-tallet har feministiske grupper fortsatt kampen for likestilling mellom kjønnene. Denne kampen er like aktuell i dag og fortsetter å forme vår samfunnsutvikling.
Du kan også bli kjent med hva feministisk rettspraksis er, ved å lese vår mer utfyllende informasjonsartikkel her.
Hårreisende fakta om kvinners rettigheter
Avslutningsvis så forstår du at kvinnekampen har vært lang, og pågår fremdeles. Her har vi oppsummert noen av de hårreisende fakta om kvinners rettigheter i Norge og kampen deres:
- Odelsretten i Norge ble forbeholdt menn så langt frem som til 1972.
- Vanlig stemmerett for kvinner ble gitt i 1913, og ble nå sett på å være mer formelt likestilt menn.
- Skilsmisse ble ikke tillat ved "administrativ bevilling" før 1909. Som i dag, gjelder det fortsatt at man må være separert 1 år før man kan ta ut skilsmisse.
- Barn født utenfor ekteskap fikk endelig en stemme da De Castbergske barnelover ble vedtatt i 1915.
- De Castbergske barnelover gjorde at barn som ble født uten at foreldrene var gift, nå ble likestilt juridisk som alle andre barn.
- Barnelovene gav også barna rettighet til å arve etter faren sin selv om de var født utenfor ekteskap.
- Selvbestemt abort ble vedtatt så sent som i 1978 og gjelder svangerskap fram til uke 12.
Lære mer om kvinnekampen i Norge på 1900-tallet?
Hvis du vil forstå og lære mer om historien til kvinners rettigheter, og fordype deg dypere i emner som "retten til liv" knyttet til kvinners reproduktive rettigheter, enten det er for personlig kunnskap eller for studier, kan du alltid finne en Superprof veileder for å støtte din læring og forbedre din kunnskap om kvinners rettigheter gjennom historie og feministisk rettspraksis.
Du kan søke etter lærere som spesialiserer seg på norsk historie eller feminisme i Norge for å finne den rette læreren med riktig kunnskap. Husk at de fleste lærere på Superprof tilbyr den første timen gratis, som du kan bruke til å bli kjent med læreren og snakke mer om dine ønsker og forventninger til timen, slik at læreren kan tilpasse de fremtidige timene til dine behov.
Likte du denne artikkelen? Vurder den!
Loading...
