Skulpturer er en av våre eldste kulturelle uttrykksformer, og man finner eksempler på skulpturering fra de gamle jeger- og sankersamfunnene, hele 30 000 år tilbake. Skulptur som kunstform er utrolig variert, alt fra det figurative, som statuer, til stedsspesifikke, ekspresjonistiske og kinetiske skulpturer.
Det er gode grunner til at vi nærmest alltid har formet ting med hendene, og at variasjonen har blitt så stor over tid. Mange av årsakene finner vi i formen, det faktum at skulpturer, figurer og statuer er tredimensjonale.
En ting er at disse tredimensjonale kunstverkene har en viss varighet. Noe som er laget i terracotta, keramikk eller marmor vil nødvendigvis vare lenger enn papir og lerret. Og selv om både hulemalerier og innrissinger kanskje er enda eldre, så har skulpturer ofte vært bedre bevart.
Skulpturer har også et potensiale for uendelig variasjon på grunn av nettopp sin tredimensjonalitet. Alt som er laget i tre dimensjoner kan kalles en skulptur, dersom det er formålet. Tidligere ble de fleste skulpturer laget i marmor, elfenbein, bronse og så videre, men i dag finnes de i alle tenkelige materialer og stiler, alt fra store installasjoner utendørs til skulpturparker, arkitektoniske skulpturer, offentlig kunst og figurer.
Grensene i visuell kunst har blitt visket ut de siste hundre og femti årene, og det har kanskje blitt vanskeligere å plassere skulpturer i alle sine eklektiske former og uttrykk.
Vi skal likevel gi det et forsøk og ta en tur gjennom skulpturens historie, fra førhistorisk tid til den kunstverden som vi kjenner i dag. I et forsøk på å begrense oss noe, vil vi fremst konsentrere oss om vestlige kunstuttrykk og prøve å være så sammenhengende som mulig!
De eldste formene for skulpturer vi kjenner til
De tidligste formene for skulpturering vi kjenner til er fra steinalderen, paleolittisk tid, fra tretti, kanskje førti tusen år tilbake. To av de tidligste kjente eksemplarene vi vet om – selv om noen bestrider hvorvidt de kan kalles "skulpturer" eller "kunst" ut fra en moderne definisjon – ble funnet i Tyskland.
Löwenmensch-figuren, også kjent som "løvemannen", er en figurativ skulptur av et menneske med løvehode, og den ble funnet i en gruve i Tyskland i 1939. Men det som er antatt å være den udiskutabelt eldste figurative gjengivelsen av et menneske, er Venus fra Hohle Fels.
Noe som vil bli åpenbart under denne lille reisen gjennom skulpturens historie, er at kunstformen hadde en rituell eller religiøs funksjon heller enn dekorativ fra helt tidlig av.
De forskjellige venusfigurene antas å ha hatt med seksualitet og fruktbarhet å gjøre, men det fantastiske er at de aurignac-samfunnene som lagde disse figurene, i det hele tatt gjorde det. Man tenker tradisjonelt at tiden de levde i bare handlet om overlevelse, men de tok seg åpenbart tid til kreativitet og rekreasjon også.
Det er mange meninger om disse tidlige figurene og skulpturene, men det er mye som tyder på at at det skal finnes skulpturer og figurer fra før den tid også.
Skulpturen og skulptørene fra antikken: De gamle grekerne, Egypt, Roma og Mesopotamia
Vi vet kanskje ikke så mye om de gamle sivilisasjonene som lagde de eldste skulpturene vi kjenner til. Vi vet imidlertid ganske mye om den enorme ekspansjonen i produksjon av skulpturer i perioden fra 4500 fvt. og frem til slutten av Romerriket.
Det virker kanskje litt lettvint å sette alle disse periodene under én og samme tittel. Men hele denne perioden har det til felles at skulpturene stadig blir mer forbløffende likt det de avbilder, ikke minst får de en langt mer dekorativ funksjon.
Skulpturer fra det gamle Egypt og Mesopotamia
I denne perioden begynner vi å se en bevegelse vekk fra utelukkende åndelig og rituelle motiver til noe mer sekulært. Vi kan trekke linjer fra den berømte Sfinksen i Giza, hvorfra skulpturene begynte å nærme seg noe mer av symboler på status og makt. Disse monumentale og kolossale figurene skulle være fantastiske og hadde gjerne som intensjon å skape ærefrykt.
På samme måte hadde andre skulpturelle verker som visjon å feire store slag, som den mesopotamiske, ca. 4500 år gamle Gribbestelen, som viser erobringene til fyrst Eannatum. En annen funksjon var å minnes og bevare de døde, der blant annet de berømte baldakinkrukkene i Egypt tjente dette formålet.
Les mer om kjente skulpturer over hele verden.
Hellenistiske og romerske skulpturer
Etter hvert som naturvitenskapene utviklet seg, noe som innebar bedre kjennskap til anatomi, fysiologi og bevegelse, utviklet skulpturene i det gamle Hellas seg dramatisk, og målet ble en mest mulig naturalistisk og representativ stil. Selv om man på ingen måte gikk bort fra de religiøse elementene i skulpturene – mange av dem var plassert i templer – så var de greske skulpturene kjent for å være særdeles nøyaktige studier av den menneskelige anatomien.
Perioden mellom 450–400 fvt. er ansett som de greske statuenes absolutte gullalder. Dette hadde mye å gjøre med Feidias, en av de mest innflytelsesrike og viktigste greske billedhuggerne, kjent blant annet for sin skulptur Zevs i Olympen.
Romerske skulptører trakk store veksler på de greske, men også fra etruskerne, som på sin måte hadde tatt lærdom fra det gamle Hellas. Skulpturene deres var stort sett utført i bronse, og den romerske perioden er mest av alt kjent for sine byster, og mange av dem er godt bevarte i dag.
Tidlig kristen skulpturkunst
Skulpturkunsten endret seg en god del med kristendommens utbredelse i de senere årene av Romerriket, noe som delvis skyldtes religionens prinsipper om avgudsdyrkelse. I tillegg førte et generelt ustabilt Europa til at mange kulturgjenstander fra middelalderen gikk tapt, skulpturer også.
I Nord-Europa, særlig Skottland, Britannia og Skandinavia, ble det vanlig å reise massive steinmonumenter. Disse var ofte i form av kors, og særlig i Skandinavia var det vanlig å dekorere disse med runer – det førlatinske alfabetet vi brukte til langt inn i middelalderen.
Generelt sett var skulpturer og annen kunst fra tidlig og sen middelalder definert ut fra sitt forhold til kristendommen, og det ble stort sett brukt til å smykke ut kirker, gravkamre og andre steder tilknyttet religiøs praksis. Det var likevel ikke uvanlig at billedbruk fra det hedenske blødde inn i kirkekunsten. Stavkirkene i Norge med sine dragehoder og slangeornamentikk er et godt eksempel på det.
De to mest distinkte stilene fra denne tiden er den romanske – tung inspirert av gresk og romersk kunst, og den gotiske – som hentet sin inspirasjon fra franske stilarter. Begge svært viktige for å legge grunnlaget for renessansen. Et utmerket eksempel er Nidarosdomen i Trondheim, der den romanske og gotiske byggestilen (samt en mengde religiøse relieffer og skulpturer) møtes.
Skulpturer og den italienske renessansen
Mange betrakter renessansen som det absolutte høydepunktet i den kunstneriske og litterære kulturhistorien vår. Det er for all del en fantastisk periode, men som med alle kunstretninger, tok også renessansen mye av sin fortid opp i seg. Det ligger for så vidt i navnet, og begrepet "renessanse" er synonymt med "oppblomstring" og "gjenfødelse".
Akkurat som med grekerne og romerne, som hadde gått fra religiøse symboler til mer realistiske avbildninger av mennesker i sin skulpturkunst, hadde renessansens skulptører noe av den samme ideen. Storheter som Donatello og Michelangelo – begge kjent for sine avbildninger av David fra bibelen – hadde stor kunnskap om menneskelig anatomi, og lagde utrolig livaktige skulpturer.
Selv om disse to, sammen med Leonardo da Vinci, generelt er assosiert med høyrenessansen, så var manierismen vel så viktig for denne epoken, en tid hvor noen av de mest berømte skulpturene i historien ble produsert.
Vil du vite enda mer? Få en innføring om skulpturen i denne artikkelen.
Skulpturer under barokken, rokokkoen og nyklassisismen
Der skulpturkunst fra renessansen konsentrerte seg om menneskelige figurer, hadde man langt mer fokus på det dynamiske uttrykket i perioden som fulgte.
Dette kjennetegner i høyeste grad de barokke skulpturene. I løpet av 1600- og 1700-tallet var skulptører som Gian Lorenzo Bernini opptatt av å lage kunstverk som strekte seg ut i bredden og som kunne skues fra alle vinkler. Dette skilte seg i stor grad fra relieffene som tidligere hadde vært vanlig.
Barokken var særlig opptatt av å lage monumentale skulpturer, mens man i rokokko-perioden skalerte det hele ned. Men det de manglet i størrelse, gjorde de opp for når det kom til dramatikk og ornamentikk.
Ved et tidspunkt gikk denne iveren etter overdreven dekor over, og i løpet av 1700-tallet kom nyklassisismen som en bølge over kunstverdenen, en stilretning som hentet inspirasjon fra de klassisistiske prinsippene fra renessansen, og skulpturene ble langt enklere i sin utforming. Antonio Canova var en av de store navnene i denne perioden.
Det er fortsatt mulig å se mange historiske skulpturer fra det gamle Hellas og Romerriket. Les mer om de beste skulptursamlingene i verden.
Rodin og den moderne skulpturens fødsel
I starten av forrige århundre begynte det som skulle bli kjent som modernismen å dominere kunstverdenen, noe som dro med seg en uendelig rekke -ismer. Modernismen gjorde seg gjeldene i alle avkroker av utøvende kunst: billedkunst, arkitektur, musikk, litteratur – alle med en iver etter radikal fornyelse.
Modernismen ble født ut fra et sterkt driv etter noe nytt i kulturuttrykkene, og en av de som satte det hele i gang, var den etter hvert så innflytelsesrike skulptøren Auguste Rodin.
På tampen av 1800-tallet og inn i 1900-tallet søkte Rodin å skape noe som var mer impresjonistisk og med mindre preg av posering. Motivene hans hadde en stor grad av realisme ved seg (uten at de nødvendigvis var særlig realistiske), i motsetning til sine forgjengeres, som var mer opptatt av idealisert skjønnhet, religion og mytologi.
Rodins innflytelsen var enorm, han har til og med et museum i Paris oppkalt etter seg, og skulpturen Tenkeren har for lengst blitt fullstendig ikonisk.
1900-tallets skulpturer
Trenden Rodin satte i gang fortsatte langt inn på 1900-tallet. Men den gikk også mye lenger og i mange retninger etter hvert som det kom nye ideer om hva kunst og skulptur kunne være.
Gjennom hele århundret kunne man se stadig mer abstrakte, enklere, mer symbolske og politiske motiver, stadig mer konsentrert om bevegelse, form, lys og mørke og i stadig flere materialer.
Noen av de store navnene fra 1900-tallet er Pablo Picasso, Alberto Giacometti, Marcel Duchamp, Constantin Brancusi og Henry Moore. I Norge utmerket skulptører som Gustav Vigeland, Dyre Vaa og Dagfin Werenskiold seg.
Les også artikkelen vår om de beste skulptørene i historien.
Skulpturer i samtiden
I dag er mulighetene for kunstnere nærmest uendelige, og som nevnt er grensene mellom de forskjellige disiplinene ofte visket ut. Skulpturer, sånn som de fremstår i vår samtid, samsvarer ikke nødvendigvis med de umiddelbare assosiasjonene vi har av dem. Noen synes moderne kunstuttrykk kan være tøysete, andre mener det er fascinerende og spennende med den store friheten kunstnere i dag kan boltre seg med
Uansett hva man føler for moderne kunst, så har det åpnet for at kunstnere som Tracey Emins med sin Unmade Bed, Robert Smithsons Spiral Jetty, Lorenzo Quinns Building Bridges og Richard Longs White Water Falls har sprengt grensene for hva som kan være skulptur.
Likte du denne artikkelen? Vurder den!
Loading...
