Den 14. juli 2023 kunngjorde det private romturisme-selskapet Virgin Galactic sin andre kommersielle flytur. Tre passasjerer, som hadde betalt nesten fire millioner kroner, skulle få oppleve å bli skutt opp i rommet og være vektløse i noen minutter. Etterpå skulle de komme tilbake til jorda, forhåpentligvis med en helt spesiell opplevelse i bagasjen.
Virgin Galactics lange vei fram til denne dagen viser hvor vanskelig det egentlig er å utvikle romfartøy. I 2007 døde tre ansatte da deler av en rakettmotor eksploderte under testing. Tre andre ble hardt skadd. Fra da av og fram til 2014 kom det stadig meldinger om problemer og forsinkelser.
I 2014 styrtet romflyet VSS Enterprise, noe som skjøv selskapets drømmer om romturisme enda lengre inn i framtida.
Ideen om romturisme er ikke ny, og den er ikke begrenset til bare ett selskap. Helt siden romkappløpet på 1950-tallet har selskaper drømt om en inntektsbringende romreise-industri. Fram til helt nylig har teknologien hengt etter visjonene.
Som Virgin Galactic og andre rakettulykker viser, har vitenskap og ingeniørfag fortsatt en lang vei å gå før romreiser blir hverdagskost.
De første dagene av romfart
Det internasjonale geofysiske året varte i nesten 18 måneder, fra juli 1957 til desember 1958. Forskere fra 67 land jobbet sammen om å undersøke jorda og verdensrommet. Når du tenker på spenningene fra den kalde krigen som delte Øst og Vesten, er det en fantastisk prestasjon .
USA kunngjorde at de ville skyte opp «små satellitter» for bedre å studere solaktivitet og kosmisk stråling. De ble helt overrasket da Sovjetunionen skjøt opp Sputnik I i oktober 1957.
Det som fulgte var et romkappløp som skulle forme utviklingen av romfartøy i tiårene som kom. I 1961 ble den sovjetiske kosmonauten Jurij Gagarin det første mennesket som gikk i bane rundt jorda. Han brøt tyngdekraftens grep med hjelp av en Voskhod-rakett som ble drevet av 275 kilogram flytende drivstoff.
NASA svarte med prosjekt Mercury. Mercury-Redstone-rakettdesignet hadde ekstra tanker for flytende drivstoff på det første trinnet av Jupiter C-raketten.
Siden den gangen har fremdriftssystemene i stor grad stagnert. Nye materialer har gjort oppskytings-systemene noe lettere, men raketter bruker fortsatt enten flytende eller fast drivstoff.
Kraftigere datamaskiner gjør det mulig å styre hvordan kjøretøyene brenner drivstoff mer effektivt, noe som gir rom for nye fremdriftsteknologier.
Fremdriftssystemer og tekniske utfordringer
I Storbritannia jobber Reaction Engines Limited med en luftinnpustende rakettmotor som heter SABRE. Designet deres har som mål å slippe unna booster-trinn for å drive et romfartøy i bane. Ved at de ikke trenger å kaste komponenter, reduserer SABRE både produksjons- og oppskytingskostnader.
I dag krever standard oppskyting minst to trinn. Når ett trinn er ferdig, løsner komponenten seg og faller tilbake til jorda. Dette systemet reduserer vekta og mengden drivstoff en rakett må bære for å komme i bane, men de kasserte trinnene kan ikke brukes på nytt.
Rakettmotorer fungerer etter Newtons tredje lov: for hver handling er det en lik og motsatt reaksjon. De fleste moderne raketter bruker enten:
Flytende drivstoff: Mer kontrollerbart og effektivt
Fast drivstoff: Enklere design, men kan ikke skrus av når det er tent
Kjernekraft kan bli en annen effektiv, lett og billig fremdriftsmetode for framtidas romfartøy. En bimodal kjernetermisk rakett skaper energi på samme måte som kjernekraftverk gjør.
Den kontrollerte fisjonsenergien varmer opp drivstoff, som regel flytende hydrogen. Slike fremdriftssystemer brukes ikke til oppskyting, men til å drive kjøretøyet under flyginga.
Kjernekraft-fremdrift kan godt være løsninga på billige romreiser. Private romfartsselskap har flere ressurser til å ansette de beste hodene til forskning og utvikling av nye fremdriftssystemer.
Å vedlikeholde romfartøy i verdensrommet
Økonomisk gevinst motiverer private romfartsselskap mer enn å fremme vitenskapen. Det trenger ikke å være et problem. Så lenge de deler det de lærer, er det bra. De må også ta vare på systemene de sender ut i rommet.
Elon Musk sender opp så mange satellitter at de skyver andre lands utstyr til side. I løpet av de siste fem åra har flere Starlink-satellitter nesten kollidert med mer kritiske systemer. Musk bryr seg ikke om alt romskrotet selskapet hans etterlater seg.
Denne måten å gjøre det på er åpenbart ikke bærekraftig. Du kan se resultatene av likegyldig søppelhåndtering i det store søppelområdet i Stillehavet og i havdyr som sulter i hjel med mager fulle av plast.
Private selskap må ta ansvar for og vedlikeholde systemene de sender av gårde. En slik forpliktelse gir andre økonomiske muligheter. Se for deg et robotbasert system for å reparere satellitter eller et program for å samle inn romskrot.
NASA gjennomførte det aller første romreparasjons-programmet da romferga Discovery hentet to ødelagte satellitter i 1984. NASAs Endeavour-oppdrag i 1993 for å reparere hovedspeilet til Hubble-teleskopet er et annet eksempel på dette.
Regler og beskyttelse for framtidas romfartøy
Romreiser og rombruk er fulle av ukjente faktorer. For eksempel førte en feil på bare 1/450 millimeter i overflata på hovedspeilet til Hubble-problemet. Hvis feilen ikke hadde blitt rettet, ville Hubble ha vært et svært dyrt stykke romskrot.
Maktkampen mellom etablerte, ofte statsdrevne romorganisasjoner og nye kommersielle aktører i romindustrien må få klare grenser.
- For rettferdighetens skyld har ikke alle land milliardærer som kan skaffe kapital.
- For vitenskapens skyld må ikke slike milliardærer holde på teknologi, kunnskap eller gevinster funnet i rommet for seg selv.
De få reglene som styrer lav jordbane handler om spredning av satellitter. Disse reglene bør utvides til å omfatte fjerning av romskrot og en begrensning på antall satellitter. Allerede nå advares det om fallende romskrot som truer både livet på jorda og framtidige rom-oppdrag.
Universet er antakelig uendelig, og solsystemet vårt er enormt. Men jordas bane er begrenset og liten i sammenligning. Og den er allerede så overfylt at satellitter risikerer å krasje.
Hvis mennesker skal fortsette å utforske rommet og bevege seg ut av lav jordbane, må lovene som regulerer rommet oppdateres. De grunnleggende romfartslovene gjenspeiler ideer fra 1967. Både tider og ideer har endra seg.
Framtida for utvikling av romfartøy
Fremskritt innen romfart har tatt oss langt fra de enkle rakettene som skjøt opp Sputnik. Dagens romfartøy representerer toppen av menneskelig ingeniørkunst og teknologisk innovasjon. Fra Virgin Galactics kommersielle romfly til SpaceXs gjenbrukbare raketter. Utviklingen av romfartøy fortsetter å overraske.
Romturisme har gått fra å være science fiction til virkelighet på bare noen tiår. Veien videre krever ikke bare teknologiske framskritt, men også internasjonalt samarbeid og ansvarlig forvaltning av rommet.
Utvikling av romfartøy handler ikke lenger bare om å komme seg til rommet.
Det handler om å gjøre det trygt, billig og bærekraftig for framtidige generasjoner. Når du ser på utviklinga fram til nå, er det tydelig at kombinasjonen av privat innovasjon og internasjonalt samarbeid vil være nøkkelen til framtidas romfartøy.
Likte du denne artikkelen? Vurder den!
Loading...
