Tiden mellom 1919 og 1938 var preget av relativ fred og stabilitet, i alle fall på et politisk plan. Det var en tid for gjenoppbygging etter redslene fra første verdenskrig. Det som trolig satte krigen i gang, var snikmordet på erkehertug Franz Ferdinand i Sarajevo i 1914.
Fra et økonomisk ståsted, var mellomkrigstiden ikke uten skjær i sjøen. Selv om den europeiske økonomien hadde kortere perioder med stabilitet, kom bitterheten over tapt ære til å bli en faktor i den økende fascismen i Tyskland i løpet av trettitallet.
Lær mer om økonomi i et historisk perspektiv for å få oversikt over hvordan ulike hendelser har påvirket verden over.
De harde mellomkrigsårene
Noe av den økonomiske uroen kan spores tilbake til den politikken som hersket i USA på samme tid. Ikke minst den verdensomspennende krisen på slutten av 1920-årene og begynnelsen av 1930-årene, ofte kalt den store depresjonen.
Vi skal gå inn på noen av de negative konsekvensene den globale økonomien møtte i mellomkrigstiden, og hvordan disse hang sammen. Landene vi skal se nærmere på er Storbritannia, Tyskland og USA.
Mellomkrigsøkonomi i USA
Økonomien i USA tidlig på 1920-tallet skilte seg betraktelig fra den på det europeiske kontinentet. Dels fordi USA sto som kreditor for sine allierte gjennom første verdenskrig. Nå som krigen var over, krevde de gjelden tilbakebetalt.
Tiden etter krigens dysterheter ble også preget av enestående innovasjon og produksjon: Biler og husholdningsapparater, som kjøleskap og radioer, telefoner og, kanskje best av alt, stadig flere kulturtilbud, som kinoer.
Enkle kredittvilkår sammen med overflod av nye produkter stimulerte den amerikanske økonomien. I all denne velstanden kunne de amerikanske myndighetene, med en nyvunnet følelse av storsinn, lette byrden for tyskerne og deres tilbakebetalingsforpliktelser. Først gjennom Dawes-planen, videre med Young-planen.
Dersom du vil lengre tilbake i tid, kan du lese deg opp om økonomi i Romerriket.
Dawes-planen
Tyskland mistet tilgangen på sine mest fruktbare industriområder etter krigen, Ruhr-området, ettersom de ikke var i stand til å betale krigsskadeerstatning til Frankrike. Dette gjorde det vanskelig å gjenoppbygge økonomien. Ikke minst å betale tilbake de skadene de hadde påført andre nasjoner under krigen.
Selv om de tyske bankene først prøvde seg på noen omfattende økonomiske manøvre for å møte forpliktelsene sine, ble det snart åpenbart at systemet var et korthus. De allierte skjønte snart at noe måtte gjøre for avverge enda en tysk katastrofe.
Dawes-komiteen, navngitt etter bankmannen Charles Dawes, la opp en plan for hvordan gi Tyskland større spillerom, sånn at de kunne gjenoppbygge økonomien sin samtidig som de fortsatt nedbetalte gjelden sin.
Planen ble utarbeidet som sådan:
- Allierte soldater skulle rydde ut Ruhr-området, sånn at tyskerne kunne gjenoppta fabrikkdriften der.
- Sentralbanken (Reichsbank) skulle reorganiseres under de alliertes tilsyn.
- Tyskland ville få et lån på ca 200 millioner dollar, for det meste Wall Street-aksjer, for å sette økonomien i gang.
- Deler av inntektene fra transport, skattelegging og tollavgifter skulle øremerkes for tilbakebetaling av krigsskadeerstatning.
- Tyskerne skulle forplikte seg til å betale 1 milliard mark i erstatning det første året, så ville beløpet øke de følgende årene til en total av 2,5 milliarder mark over fem år.
Nå hadde Tyskland likviditet nok til å betale sine erstatninger, industrien rullet og gikk igjen, og snart kunne også de kaste seg ut i de glade 20-årene sammen med Frankrike og USA.
I følge Versailles-traktaen, skulle USA få tilbakebetalt lånet sitt i dollar og gull.
Tyskland fant smarte, men til syvende og sist destruktive måter å møte de økonomiske utfordringene spå. Frankrike, som var avhengige av at Tyskland betalte det de skyldte, kom selv i økonomisk uføre på grunn av tyskernes mislighold.
Lær mer om hvordan den industrielle revolusjonen påvirket økonomien.
Dette la ytterligere press på den vesteuropeiske økonomien, der man i sin tur måtte låne fra andre nasjoner for å betale gjelden. USA så ingen annen løsning enn å lette i gjeldsforpliktelsene til Tyskland gjennom den påfølgende Young-planen.
Med Young-planen forventet man at Tyskland ville misligholde omtrent to tredjedeler av forpliktelsene sine til amerikanske banker. Planen ble dermed at kun en tredjedel av den totale gjelden måtte betales betingelsesløst. Videre slapp de opp på kravene til nedbetaling, og gjorde det dermed enklere for Tyskland å etterfølge den.
Tanken var at litt var bedre enn ingenting.
Dette var den rådende innstillingen til de amerikanske myndighetene og på Wall Street. Med en stadig strøm av penger gjennom økende proteksjonistisk politikk, kunne USA nyte en periode med relativ stabilitet og vekst gjennom første halvdel av 1920-årene. Dette førte i sin tur til en økning i verdenshandelen så vel som i børsspekulasjon.
Men varte ikke. I 1929 kom det store børskrakket på Wall Street. Det sendte både USA og Europa inn i en dyp økonomisk krise. Den tidligere nevnte depresjonen. Med dette økonomisk kaotiske bakteppet, var grunnen på mange måter beredt for en fascistisk medvind i flere land.
Ingen kjente mer på ydmykelsen fra Versailles-traktaten enn Adolf Hitler. Han ildnet tidlig opp under den uroen han så. I 1933 ble han rikskansler, før han utpekte seg selv som fører og gjorde Tyskland til et effektivt diktatur. Han skrev om lovene og ga seg selv absolutt makt. Så utløste han andre verdenskrig i 1939 ved å invadere Polen.
Tysk økonomi i mellomkrigstiden
Etter første verdenskrig kom Versailles-traktaten på plass. Avtalen straffet særlig Tyskland, og den stilte en rekke krav:
- Tyskland og deres allierte måtte anerkjenne sitt ansvar for ødeleggelsene de forårsaket.
- Tyskland måtte betale krigsskadeerstatning og si fra seg flere landområder.
- Rheinland måtte demilitariseres for å gi Frankrike ekstra beskyttelse.
Traktaten var i sin tid omstridt. Erstatningene som ble pålagt Tyskland var enorme. Berømte økonomer, som Keynes, skrev flere polemikker der han argumenterte mot sånne uholdbare erstatningskrav.
Noen fryktet også at de store finansielle byrdene på Tyskland ville hindre dem fra å komme på fote igjen. Selv om erstatningskravene initialt ble innfridd, skulle det vise seg at denne frykten ikke var ubegrunnet.
Lær mer om økonomien i etterkrigsårene og frem til i dag.
Hyperinflasjonen i Weimar-republikken
Tysklands økonomiske strategier feilet fullstendig da de tapte krigen. I stedet for å høste sine frukter, fikk de skylden for krigens ødeleggelser, i tillegg til å bli pålagt enorme erstatninger.
Strategien de la opp til, var å trykke opp nye sedler, noe som førte til at pengene nesten ble verdiløse. Dette var de andre verdensmaktene fullstendig klar over.
For å hindre Tyskland fra å betale gjelden sin med verdiløs valuta, utformet den allierte krigsskadekommisjonen en nedbetalingsplan, der de krevde at Tyskland skulle betale tilbake i gull eller utenlandsk valuta i stedet for papirpenger. Dette skulle vise seg å være en god strategi.
Den første avbetalingen ble gjort i gullmark, noe som holdt på å tømme den tyske statskassen. For å skyve problemene foran seg, trykket tyskerne millioner av mark-sedler og vekslet dem inn i utenlandsk valuta, og brukte disse igjen for å betale den neste avbetalingen.
Ikke overraskende førte denne strategien til at marken knapt ble verdt noe, og en stor inflasjon fulgte. I august 1921 måtte det 321 mark til for å kjøpe én amerikansk dollar.
Året etter var ikke Tyskland i stand til å betale det neste avdraget til Frankrike. Som en respons marsjerte Frankrike inn på Ruhr-området og okkuperte landets industrielle vugge. Arbeiderne ble instruert om å ikke gjøre motstand, og gikk til streik, men de måtte på en eller annen måte få lønn. Det var ikke deres feil at de ikke kunne jobbe, da myndighetene deres hadde pålagt dem passiv motstand.
Tyskland fortsatte dermed å trykke stadig flere sedler for å møte kravene.
For å sette den tyske hyperinflasjonen i sammenheng:
Se for deg at du går i butikken for å kjøpe brød. Prisen for et brød er på rundt 900 kroner, men i løpet av handleturen har prisen doblet eller tredoblet seg. Når du endelig er ferdig med handleturen, koster brødet til slutt 82 ganger mer enn hva det gjorde da du først kom til butikken.
I et forsøk på å unngå fullstendig økonomisk kollaps, organiserte den amerikanske aksjemegleren J.P Morgan en rekke oppreisningskonferanser i juni 1922. Disse konferansene kom ikke frem til noen tilfredsstillende resultater, og den tyske marken ble stadig mindre verdt. Ved dette tidspunktet måtte det 7400 mark til for å kjøpe én dollar.
Tyskland ba flere ganger om moratorium – en midlertidig utsettelse. Endringer i nedbetalingsplanen ble godkjent gjennom den tidligere nevnte Dawes-planen, og senere Young-planen, men disse endringene var ikke en langsiktig løsning.
Gjennom disse to initiativene, og kanskje særlig restaureringen av Ruhr-området, kunne også den tyske økonomien komme seg nok til å nyte Die Goldene Zwanzige, sin versjon av de glade tjueårene.
Selv om den økonomiske situasjonen i Tyskland nesten var uoverkommelig til å begynne med, var de faktisk stabile nok til å komme gjennom den store depresjonen uten alt for store negative konsekvenser.
Lær mer om nye trender i økonomien, som atferdsøkonomi.
Britisk økonomi i mellomkrigstiden
Storbritannia hadde sine egne problemer i mellomkrigsårene. Skattelegging var en av de primære indikatorene på dette økonomiske skiftet. Før krigen kunne en velstående mann betale inntil 8 % av sine inntekter i skatt. Etter krigen steg denne andelen mer enn fire ganger, og endte opp på rundt 33 %.
Til tross for at den økte skattebyrden bidro til å fylle opp statskassen, så førte fire faktorer til en heller svak britisk økonomi:
- Skiftet fra kull- og stålproduksjon førte til stor arbeidsledighet. Omtrent 5 % av statsinntektene gikk til å hjelpe familier gjennom perioden.
- Landets motstand mot moderne forretnings- og industrimetoder, som samlebåndsarbeid og forbrukerkreditt, tynget økonomien ytterligere.
- Shipping-industrien bragte ikke lenger inn noen inntekter, til tross for flere forsøk på økonomisk stimulering.
- Winston Churchill, som på denne tiden var finansminister, fikk landet tilbake til gullstandarden. Noe flere økonomer kritiserte, fordi det holdt økonomien nede.
På midten av tjuetallet hadde den britiske økonomien stabilisert seg, selv om inntektene ikke var store, og arbeidsledigheten fortsatt betydelig, særlig i det industrielle nord og i Wales, der gruvedrift sto for det meste av sysselsettingen.
Dette førte til et politisk skifte mer enn et økonomisk. Det liberale parti kollapset, og det britiske arbeiderpartiet, Labour, steg opp som de konservatives hovedmotstander.
Labour representerte fagforeningsfolket. Mye ble gjort for å beskytte arbeideres rettigheter og goder. Likevel slet Skottland og Nordvest-England med økonomisk usikkerhet over lengre perioder.
Lær mer om perioder av økonomisk usikkerhet verden over gjennom kurs økonomi i nærheten av der du bor.
Britene hadde brukt mindre penger på krigen enn sine allierte, og britisk støtten for Versailles-traktaten var av en heller motvillig sort. Sjefsøkonomen John Keynes mente at traktaten var for hard mot Tyskland, og at den ville forhindre dem i å gjenopprette økonomien sin.
Da USA finansierte de tyske tilbakebetalingene for krigsskadeerstatning, garanterte det at Storbritannia fikk sin del av pengene, som igjen ble brukt til å betale tilbake gjeld til USA.
På lang sikt håpet britene på å styrke handelsforbindelsene til Tyskland så fort landet var på bena igjen. Men håpet om å bringe Tyskland inn på den globale økonomiske scenen, gikk fort i grus.
For å avverge en ny konflikt, forsøkte stormaktene å begrense mulighetene for våpenproduksjon og marin makt. Videre prøvde de allierte å slutte fred med Tyskland gjennom flere avtaler.
Gjennom samarbeid og grundig planlegging, kom Storbritannia seg relativt godt gjennom depresjonen. Problemene var heller av en mer polititsk art. Slaget om Gallipoli startet nesten en krig med Tyrkia, men konflikten ble avverget i siste time.
Det som virkelig fikk de britiske sablene til å rasle, var Adolf Hitlers maktovertakelse. Usikkerheten rundt enda en krig mot Tyskland satte nasjonen i opprør. Det hjalp heller ikke at den høyst elskede kong Georg V døde, og at den opprinnelige tronarvingen abdiserte, for så å gjøre en offentlig figur av seg i Nazi-Tyskland.
Mellomkrigstiden fra en økonoms perspektiv
Historikere har pekt på kort- og langtidseffektene som førte til andre verdenskrig. En av de mest avgjørende faktorene var den gryende harmen over det de anså som undertrykkende vilkår i Versailles-traktaten. For å gjenopprette æren, marsjerte tyske tropper inn i Polen i september 1939, noe som førte til at Storbritannia og Frankrike i fellesskap erklærte krig mot Tyskland.
Starten på andre verdenskrig la en effektiv demper på alt det arbeidet som hadde blitt gjort for å oppmuntre en varig internasjonal fred.
Likte du denne artikkelen? Vurder den!
Loading...
