Skulpturering er en av de mest omfattende, varierte og overraskende av alle kreative uttrykk i menneskets historie. Alt fra de gamle grekernes stolte og monumentale statuer til abstrakte skulpturer fra modernismen, fra figurer og idoler laget av førhistoriske sivilisasjoner til kinetiske skulpturer, landkunst og tredimensjonale kollasjer fra 1900-tallet.
Det er mye å befatte seg med om du er interessert, og historien er full av alle tenkelige og utenkelige stilarter, ekspressive former og variasjon i materialer.
Enten det er den italienske renessansens rene og naturalistiske stil, eller det mer abstrakte uttrykket fra modernismen, så er det garantert noe der ute for en hver smak.
I denne artikkelen skal vi prøve å gi deg en oversikt over disse tredimensjonale kunstverkene. Vi begynner med en innføring i skulpturens historie – fra antikken til samtiden – videre skal se litt nærmere på de mest betydningsfulle verkene, og skulptørene bak dem.
Og hvor i verden finner du de mest ypperlige verkene, både når det gjelder offentlig utsmykning og det som står utstilt på museer og i kunstgallerier? Det skal vi også gå inn på.
Det er langt mer ved skulpturer enn du kan forestille deg, så det er bare å lese videre!
Skulpturens historie
Skulpturens historie, som vi kjenner den, begynte i paleolittisk tid, i siste del av steinalderen, en periode som varte omtrent frem til slutten av siste istid. Et av de eldste eksemplene vi kjenner til, er en liten figurativ skulptur kjent som "løvemannen", som antas å være så mye som førti tusen år gammel.
Fra denne steinalderfiguren som ble funnet i en tysk gruve, via mesopotamiske statuer, hellenistiske skulpturer og romersk kunst, videre gjennom romanske og gotiske relieffer og arkitektonisk skulpturering, og så inn i 1800-tallet, har skulpturkunsten vært preget av mange forskjellige motiver og temaer.
Et av de mest dominerende motivkretsene gjennom tidene har vært religion, åndelighet og ritualer. Noen av de mest berømte eksemplarene i verden inkluderer den egyptiske sfinksen, gudestatuer fra gresk og romersk mytologi, utskjæringer og relieffer i romansk og gotisk stilart, som på katedralen i Chartres – alle eksempler på religiøse ikoner og motiver. Det meste av dette var bestillingsverk fra de pengesterke (i størst grad kirken), og utført av kunstnere som levde på nettopp sånne oppdrag.
Det var egentlig ikke før i høyrenessansen at kunst og religion begynte å skille lag. Skulptører som Michelangelo, Donatello og Leonardo da Vinci benyttet seg i høy grad av religiøs billedbruk, men i løpet av deres levetid, og til langt ut på 1500-tallet, begynte skulpturkunst å dreie seg stadig mer om anatomisk korrekte og realistiske utforminger.
Dette skiftet var et stort brudd i skulpturens historie. Gjennom barokken og rokokkoen, neoklassismen og frem til modernismen, så fortsatte nettopp dette realistiske å være det ypperste idealet.
Først i starten av forrige århundre begynte kunstnere å bryte med det perfeksjonerte utrykket. Samtidig som den innflytelsesrike Auguste Rodin dreide skulpturen inn i en moderne og ekspressiv æra, hadde Constantin Brancusi det enda mer travelt med å bevege kunstformen bort fra det naturalistiske.
Brancusis abstrakte skulpturer brøytet vei for samtiden, og fikk mange til å åpne øynene for at kunst overhodet ikke måtte være en slags idealisert kopi av virkeligheten.
Tidenes mest berømte skulptører
Enkelte skulptører er så berømte, innflytelsesrike og avgjørende i historien at de har blitt allemannseie. Og det er trolig flere av dem enn du tror.
I vår tid har stort sett kunstnerne bak verkene vi kjenner kunnet nyte berømmelse og anerkjennelse, Men, som en hver historiker vil kunne fortelle deg, har de ikke alltid hatt anledning til å sole seg i glansen, og den persondyrkelsen av kunstnere som vi har i dag er et relativt moderne fenomen.
Skulpturer fra virkelig gamle tider, ikke bare klassisismen, men også fra de tidligste sivilisasjonene, var ikke ansett som noe personlig, som individuelle, ekspressive uttrykk, sånn som det er i dag. Det var heller noe som fungerte som en sosial virksomhet, en aktivitet dedikert til samfunnets gode.
Derfor vet vi ikke nødvendigvis hvem som står bak noen av de mest kjente skulpturene i verden, enten det er sjakkbrikker skjært ut av hvalrosstenner, oldtidskunst fra Mesopotamia eller enorme relieffer som er å finne i gamle katedraler. Derfor vil nødvendigvis noen av våre mest "berømte" skulptører også være helt ukjente for oss.
Ikke før i renessansen ble skulpturer, som med de fleste andre kunstformer, sett i relasjon til navngitte personer. Navn som Benvenuto Cellini, Leonardo da Vinci, Michelangelo Buonarroti kom til å bli assosiert med noen av de vakreste skulpturene i historien.
Men disse karene jobbet ikke alene. I deres respektive studioer myldret det av assistenter, studenter og andre som ønsket å observere de store kunstnerne i arbeid. Selv på den tiden var det å lage skulpturer noe som ble gjort i samarbeid med andre.
Men i historien er de gode hjelperne i det store glemt, og det er navnene til disse store mestrene som står igjen, som med Gian Lorenzo Bernini, Antonio Canova, Pablo Picasso, Auguste Rodin, Henry Moore, Marcel Duchamp, og mange andre.
Disse kunstnerne, med sine store visjoner, var enormt innflytelsesrike, selv om det å begrense historien bare til dem kanskje ikke er helt rettferdig med tanke på alle som faktisk bidro til utviklingen. Men sånn var det, og sånn er det vel til en viss grad fortsatt.
Verdens mest berømte skulpturer
Nå som vi har snakket om de store mesterne, hvilke verk er det da som står igjen som de mest berømte?
Som vi allerede har vært inne på, så er ikke skulpturen bare en kunstform. I likhet med billedkunsten har den hatt mange forskjellige funksjoner utover det dekorative.
Skulpturer er mer enn Michelangelos David eller Rodins Tenkeren – begge kunstverk for kunstens skyld, verk som søker harmoni og skjønnhet.
Skulpturer, historisk sett, er også idealiserende, religiøse og rituelle. De har representert makt, tjent politiske mål og vært symboler for en verden av overflod.
Skulpturers funksjon har alltid vært svært varierende, også i dag, og noen av de mest berømte har egentlig ikke så mye å gjøre med kunst, i alle fall ikke på den måten vi tenker på kunst i dag.
Noen av de mest berømte kjenner du garantert til: Frihetsgudinnen i munningen av Hudsonelva i New Yorks havn, for eksempel. Eller Kristusstatusen på fjelltoppen Corcovado i Rio de Janeiro. For ikke å snakke om presidentene i Mount Rushmore, Sfinksen i Giza eller Trevifontenen.
Alle disse, fra de eldste til de mest moderne, er ikke nødvendigvis berømte på grunn av sin skjønnhet (selv om flere av dem virkelig er skjønne), men for makten som ligger bak dem, symbolverdien, mystikken og de store visjonene. Sånn sett er nok Frihetsgudinnen mindre kjent for sitt intrikate design, og mer for de liberale verdiene USA sto for.
Disse skulpturenes berømmelse har noe monumentalt og evig over seg, og er enorme offentlige kunstverk som eksisterer i alles bevissthet, bundet opp mot makt, penger og svulstige følelser. Satt opp mot disse er det ikke mye annen kunst som når opp.
For hva er lengst fremme i folks bevissthet? Et innovativt verk av Henry Moore, eller den gigantiske Kristusstatuen i Rio de Janeiro? Constantin Brancusis banebrytende former og fasonger, eller den monumentale og fallosaktige Monolitten?
Berømmelse er likevel ikke alt når det kommer til skulpturer!
Forskjellige typer skulpturer
Som i et hvert kunstfelt, finnes det et hav av terminologi knyttet til skulpturkunst.
Hvordan skiller en skulpturhage seg fra en skulpturpark? Hva er forskjellen mellom et relieff og en tradisjonell skulptur? Hva er kinetisk skulpturkunst, lydskulptur eller stedskunst?
Ikke minst, hvordan skiller vi mellom de overveldende mengdene av kunstretninger og stilarter gjennom historien?
Dette er spørsmål som krever en viss innsikt å besvare, men du kommer du en bit på vei med en god oversikt, noe vi kan by på i artikkelen om forskjellige typer skulpturer.
For å si det som poeten T.S. Eliot: "kunsthistorien er en kontinuerlig spenning mellom tradisjoner og individuelt talent." Dersom en skulptør kjører en fullstendig idiosynkratisk stil helt upåvirket av den ytre verden, er det ikke sikkert noen skjønner hva det er vedkommende holder på med. Om tenkte kunster trekker veksler på så vel fortiden som sin egen samtid, derimot, vil publikum trolig ha flere referanser å navigere ut fra når de beskuer det ferdige verket.
Forskjellige stiler og uttrykksformer i skulpturkunsten, enn hvor mirakuløst nye og friske de fremstår, vil alltid på en eller annen måte bygge på tidligere stiler og strømninger. Eksemplet over er i grunn ikke mer enn en utopisk idé.
Vi kan ta Michelangelo, for eksempel. Arbeidene hans anses som selve essensen av renessansens skulpturkunst. Likevel bygde han ideene og teknikkene sine på forgjengere som Donatello. Brunelleschi og Nicola og Giovanni Pisano.
Det samme gjelder Rodin, en annen skulptør som var særdeles innovativ i sin tid. Likevel er verkene hans et svar på utviklingen i den neoklassisistiske og romantiske stilen i hans samtid.
Det er sånn nye stilretninger kommer til, de oppstår på ingen måte i et vakuum.
Hvor kan du se de beste skulptursamlingene?
Til sist, la oss se litt på de beste stedene du kan dra for å se de flotteste skulpturene. En åpenbar kandidat her hjemme er Vigelandsparken, idyllisk plassert vest i hovedstaden. Men vi kan godt flytte blikket opp og ut, for verden er full av museer som huser noen av de mest utsøkte kunstverkene som er skapt i menneskets historie, noen mer vakre og berømte enn andre, selvfølgelig.
En åpenbar kandidat er helt klart Roma og Firenze, den italienske renessansens vugge. Førstnevnte kan også skryte av å være stedet der senantikken startet. Disse italienske byene er i det hele tatt som museer i seg selv å regne.
Videre bør vi nesten vende nesen mot New York, der Guggenheim-museet, the Metropolitan Museum of Art og MoMa kan blåse deg av banen med sine fantastiske og varierte samlinger.
Så kan vi runde av med en tur til Paris og London, hovedstedene i to av de i sin tid største imperiene i Europa. Det er for så vidt ikke uten en viss historisk bismak, men samlingene av all verdens kulturelle skatter kan være verdt turen, før de forhåpentligvis gjenforenes med sine opprinnelsesland etter hvert.
Likte du denne artikkelen? Vurder den!
Loading...
