Har du sett My Fair Lady? Om svaret er nei, har vi en enkel oppfordring: Lei den, kjøp den, stream den! Det er en filmmusikal basert på George Bernard Shaws skuespill Pygmalion.
My Fair Lady handler om en ung jente med arbeiderklassedialekt som får hjelp av en lingvistikkprofessor til å snakke som en ekte lady. Og selv om vi ikke anbefaler å binde noen til en stol og tvinge dem til å repetere vokallyder for å lære bort tysk uttale, gir musikalen et interessant innblikk i hva som ligger i aksent, uttale og et språks tone.
En av øvelsene professoren gir til Eliza, er at hun skal spille en setning på xylofon i forskjellige dialekter. Det høres kanskje rart ut, men når man først begynner å høre etter, er det klart at ikke bare hvert språk, men også hver dialekt, har sin spesielle musikalitet, sitt tonefall og sin rytme.
Bare prøv å nynne - ja, nynne - en dialekt til en venn, for eksempel bergensk eller trøndersk, og sjekk om de klarer å kjenne den igjen.
Tonefallet er en helt essensiell del av den muntlige siden ved et språk. Selv om du i og for seg uttaler de individuelle bokstavlydene rett, kan det være vanskelig for en som har tysk som sitt morsmål å forstå hva du sier dersom tonefallet er helt på jordet.
Dette er bare ett av elementene man må ha kontroll på for å snakke tysk flytende. La oss likevel først ta en titt på hva som kjennetegner det tyske tonefallet, før vi går videre til andre elementer ved tysk uttale.
1. Hva må du vite om tysk tonefall?
I de fleste tyske ord ligger trykket på den første stavelsen spesielt i tostavelsesord, men også mange av dem med tre stavelser. Ta for eksempel disse ordene: "TO-chter" (datter), "DIEN-stag" (tirsdag), "RE-gen" (regn), "SI-cher-heit" (sikkerhet). Det finnes imidlertid unntak, som "ho-TEL", for eksempel, men det er verdt å merke seg at dette er et lånord.
Det er vanskeligere å si noe overordnet om plasseringen av trykk i de lengre ordene. I noen ligger trykket på den andre stavelsen - det gjelder for eksempel "Pro-FE-ssor", som riktignok kommer fra latin.
Uttale av tyske ord med prefiks
I verb som har et prefiks, er det visse regler du kan ta utgangspunkt i. Prefiksene "auf", "an", "aus", "bei", "mit" og "un" får alltid trykk. Ta som eksempel ordene "AUF-steh-en" (å stå opp), "AN-schau-en" (å se på) og "BEI-tre-ten" (å bli med).
Prefiksene "be", "ent" og "zer" er aldri trykksterke. Vi ser blant annet dette i ordene "be-KOM-men" (å motta) "ent-ZIF-fern" (å tyde) og "zer-REIS-sen" (å rive).
Om ord med prefiks og tysk genrelt er helt nytt for deg, fortvil ikke - du vil mest sannsynlig bli godt kjent med dette i løpet av ditt tysk språkkurs!
Prefikser som indikerer sted, som "über", "unter" og "um", kan være både trykklett og trykktung. Hva som er rett, avgjøres ut fra konteksten og ordets betydning. Det finnes for eksempel to betydninger av verbet "übersezten". Trykklagt på følgende måte: "über-SETZ-en", betyr det "å oversette", mens med følgende trykk: "ÜBER-setz-en", betyr det "å krysse", gjerne med ferge.
Rett trykk i tyske setninger
Man legger ikke bare trykk på stavelser i et ord, også selve ordene kan understrekes mer eller mindre. Det er uvanlig at det første ordet i en setning på tysk markeres slik. Det samme gjelder småord som artikler, “und”, “oder” og så videre. Man veksler dessuten gjerne mellom trykklette og trykktunge ord.
Merk likevel at det finnes småord som gjerne er trykktunge. Det gjelder for eksempel “je” og “doch”.
Det tar tid å bli kjent med melodien i et språk, og du kan ikke lære alt ved å lese deg opp på regler og vanlige bruksmåter. Den beste måten å lære på er rett og slett å høre masse tysk. Når du vet hvordan et ord uttales, kan du gjerne markere hvor trykket ligger på flashkortene dine eller i en ordliste du lager, om du synes det er vanskelig å huske. Disse virkemidlene er dessuten også gode for å lære tysk rettskriving.
En annen god måte å lære på er å gjenta ord du hører, for eksempel når du ser på en tysk film.
2. Uttale av "ch"
Selv om tysk er et språk der du vanligvis kan stole på reglene, er det fullt av nyanser.
Man sier for eksempel gjerne at det er to måter å uttale ch på, men det er ikke helt presis. Og for å gjøre det litt ekstra vanskelig for en nordmann, er det dessuten ikke som k eller tsj denne bokstavsammensetningen gjerne uttales, som vi gjerne ville forvente.
Riktignok: I lånord uttales gjerne ch som k. Det gjelder for eksempel i ordene "Chor" (kor) og "Christentum" (kristendom).
Ellers preges ch-lydene av at de er luftige. I en del tilfeller uttales bokstavkombinasjonen som kj - dette kalles gjerne ich-lyd. I disse tilfellene står ch gjerne etter i eller e.
Når ch følger etter en av vokalene a, o og u, lages lyden langt baki halsen. Prøv å si en h-lyd, men med mer lukket hals. Denne lyden kalles gjerne ach-lyd.
For mer veiledning og hjelp kan du kontakte en tysklærer i nærheten av der du bor og komme i gang med tysk språkkurs Oslo for eksempel.
3. Hvordan uttale -er i slutten av tyske ord?
Når et ord på norsk slutter på -er, uttaler vi begge bokstavene tydelig, og på samme måte som vi er vant til å si dem når vi uttaler de enkelte bokstavlydene. Det er fort gjort å ta dette med over når man skal uttale tyske ord, men det bør du unngå!
Riktig måte å uttale det på er å si en lett a-lyd. Det er også et lite hint av r-en, men denne lyden er veldig subtil. Prøv å stramme halsen i slutten av a-lyden, så er du på god vei.
Nyansen i uttalen av et språk er vanskelig å gripe når man er nybegynner. Den beste måten å lære på, er, som vi allerede har sagt, å lytte til andre som snakker tysk - aller helst dem som har språket som sitt morsmål. Forsøker du i tillegg å kopiere lydene de lager, kommer du snart til å forbedre deg betraktelig.
Du kan også trene sammen med en tyskspråklig privatlærer med tyskundervisning online for eksempel!
Husk imidlertid at det ikke er så farlig at uttalen din ikke er perfekt, og at du ikke har alle nyansene inne. Du kommer mye lenger ved å kaste deg ut i det og prøve deg frem, enn å vente med å snakke med andre til du har mestret uttalen fullstendig.
4. Uttale av vokalene på tysk
Tysk grammatikk ligger på en del områder ganske tett på norsk. Selv om dette ofte gjør språket lettere å lære, skaper det også utfordringer. Det kan for eksempel være vanskelig å huske hvilke vokaler som uttales omtrent likt som den norske motparten, og hvilke som ikke gjør det.
- A uttales omtrent som den norske a-en, men litt "åpnere".
- E uttales omtrent som den norske e-en.
- I uttales omtrent som den norske i-en.
- O uttales omtrent som den norske o-en.
- U uttales også omtrent som en norsk o.
Som regel skal ikke vokallydene trekkes for langt ut i tid, med mindre de etterfølges av h, en ß eller en kombinasjon av konsonant + vokal.
Bokstavene a, o og u endrer dessuten lyd når de får en umlaut, altså det vi gjerne kaller tødler, de to prikkene over bokstaven.
- Ä uttales litt som en norsk e.
- Ö uttales i retning av ø, men med en liten u-lyd iblandet.
- Ü byr på en liten ekstra utfordring for nordmenn, av den enkle grunn at vi er så vant til å uttale den som en y. Det gjør imidlertid ikke tyskerne! Deres uttale ligger mye nærmere vår u-lyd.
5. Skal e-en i slutten av ordet uttales på tysk?
I noen tilfeller skal e-en i slutten av et ord uttales fullt ut på tysk. I disse tilfellene er den trykktung, som i "ade" (ha det).
Selv når e-en i slutten av et ord på tysk er trykklett, er den ikke helt lydløs, men den uttales heller ikke fullt ut. Lyden er litt som et øh på utpust - lett, men likevel til stede.
6. Hvordan uttaler man "c" og "z" på tysk?
C og z uttales på ganske lik måte på tysk, som ts. Det er altså ikke bare å gå ut fra at den norske uttalen av bokstavene fungerer her. La oss se på to eksempler:
- Cäsar (Caesar) = Tse-zahr
- Zeppelin = Tse-pe-lin
7. Den tyske lyden for "s", "ss" og “ß”
En s i begynnelsen av et ord på tysk er stemt, litt som en z. Det finnes imidlertid unntak: Hvis den følges av en p eller en t, uttales den i stedet som sj.
Når s-en står i slutten av et ord, uttales den som en ren norsk s.
Både ss og ß uttales også som man ville uttale en norsk s.
8. Uttale av sammensatte ord på tysk
Mens de sammensatte ordene kan være litt overveldende for en del som lærer tysk, er vi nordmenn så heldige at vi allerede er vant til denne måten å bygge ord på. Norsk og tysk ligger tross alt på mange måter tett på hverandre, noe som gjør utfordringen med å lære dette fremmede språket litt mindre.
Når vi støter på et ord som "Flughafenbetreibergesellschaft" (flyplassdriftsselskap) kan det likevel ta et par sekunder å orientere seg og skille de individuelle ordene fra hverandre. Og hva med uttalen?
Enkeltordene uttales ikke veldig annerledes i sin sammensatte form enn når de står alene, men det gjøres likevel modifikasjoner av trykket, som på norsk. La oss ta ordene "Flughafen" (flyplass, eller direkte oversatt flyhavn) og "Hafen" (havn) som eksempel. Slik vil trykket ligge i de to ordene:
- HA-fen
- FLUG-ha-fen
Ha-stavelsen mister altså trykket når det innledes av en ekstra stavelse. Sannsynligvis får du hjelp av den norske sensibiliteten når du skal avgjøre hvor trykket beholdes, og hvor det skal endres. Vi ser at regelen om at trykket i tysk ofte ligger på den første stavelsen, kan brukes her også - "Flug" trumfer over "ha".
Og er du usikker, finnes det heldigvis mange lett tilgjengelige ordbøker på nett der du kan høre uttalen av ord. Dette er et uvurderlig verktøy for deg som holder på å lære å uttale tysk! Det meste finner du svaret på hvis du bare leter litt.
Likte du denne artikkelen? Vurder den!
Loading...
