Om det er én ting det er kontroll på i det tyske språket, er det stavingen. Selv før rettskrivingsreformen i 1998 var tysk rettskriving relativt rett frem. Når du har mestret reglene, er ikke tysk rettskriving spesielt vanskelig.
Men bare fordi reglene er relativt enkle og direkte, betyr det ikke at det ikke finnes feller for deg som holder på å lære deg tysk grammatikk. For eksempel er det av og til flere måter å skrive den samme lyden på. I andre tilfeller ligger ord så tett på språk du allerede kjenner til, som norsk og engelsk, at det er fristende å stave dem på samme måte.
Det er sant at mange norske og tyske ord ligner på hverandre, noe som gjør at selv en nordmann som ikke kan tysk, kan forstå en del enkeltord og enkle setninger. Men ikke alle ord som ligner på hverandre, betyr det samme! Disse kaller vi gjerne falske venner, og mellom norsk og tysk er det nok av dem.
La oss se nærmere på noen av feilene det er lett å gjøre når du lærer tysk rettskriving.
1. Ikke glem å skrive substantiver med stor forbokstav
Mens vi på norsk begrenser bruken av versaler til egennavn, i tillegg til den første bokstaven i en setning, skrives alle substantiver med stor bokstav på tysk.
Adjektiver, derimot, har aldri stor bokstav, heller ikke når man beskriver for eksempel et språk, slik tilfellet er i noen andre språk, som engelsk.
Når man tiltaler noen formelt, bør "Sie" skrives med stor bokstav. Om ikke annet gjør det at ordet er lett å skille fra tredjeperson flertall-formen "sie". Egentlig skal også "Du" ha stor bokstav, men det er veldig uvanlig å være så formell.
2. Hva er rett? "-lich", "-ig" og "-isch" i tyske adjektiver og adverb
Skal et adjektiv staves med "-lich" eller "-(l)ig"?
Mange tyske adjektiver, og også noen adverb, slutter på -lich: Ta for eksempel "niedlich", "kleinlich" og "grünlich", eller "endlich".
Andre ender på -ig: "kurzweilig", "merkwürdig" og "eilig", for eksempel.
Endelsene -lich og -ig (forutsatt at l-en er til stede begge steder) uttales likt - med -ch-lyden som gjerne kalles ich-lyd. De korresponderer med de norske suffiksene -lig og -ig.
For å få en nærmere innføring kan du ta kontakt med en tysklærer for tyskundervisning online.
Det finnes dessverre ikke en enkel måte å avgjøre om det tyske suffikset skal staves med ch eller g. Om det ikke har en l, skal det imidlertid definitivt staves ig. Om l-en er til stede, er det mer åpent.
Du kan imidlertid heldigvis ta utgangspunkt i at alle adjektiver som er fargebasert, slutter på -lich: "grünlich", "rötlich" og "gelblich" er eksempler på dette.
Noen tyske adjektiver ender på "-isch"
En annen gruppe med adjektiver ender på -isch: “englisch”, “magisch”, “fantastisch”, “frisch”.
Om du vet hvordan ordet uttales, kan du greit skille denne versjonen fra de to forannevnte. Mens både -lich og -ig uttales med ich-lyd, uttales -isch omtrent som isj.
Endelsen -isch dukker gjerne opp der vi på norsk bruker -isk: "magisch" (magisk), "fantastisch" (fantastisk) og "konisch" (konisk, selv om "kjegleformet" nok er vanligere å bruke) er eksempler på dette.
3. Skal oi-lyden på tysk staves "eu" eller "äu"?
Greulich? Gräulich? Begge stavemåter er rett, og ordene høres like ut når de uttales. Men de betyr to forskjellige ting! Dette er bare én av de mange utfordringene du vil støte på når du lærer tysk. "Greulich" kommer fra "greulen" (rope/skråle), mens "gräulich" kommer fra "grau" (grå).
Når man lager et nytt adjektiv med utgangspunkt i fargeadjektivet, får det en umlaut (altså tødler): blau - bläulich (blå-blulig), rot - rötlich (rød - rødlig).
Dette gjelder også for andre adjektiver: dumm - dümmlich, for eksempel. Om man sier at noen er "dümmlich", mener man at personen er litt enkel.
Äu dukker oftest opp når en umlaut legges til et ord som allerede har au. Det kan være et adjektiv, som i tilfellene over, eller når man bøyer i flertall: "Haus" - "Häuser" (et hus - flere hus), eller når et adjektiv eller substantiv med au gjøres til et verb: "Raub" - "räubern" (tyveri - å stjele), "sauber" - "säubern" (ren - å rengjøre).
I de fleste andre tilfeller skrives oi-lyden som eu.
4. Welcher Art von Meier sind sie? Et tysk etternavn som ofte staves feil.
Har man dette navnet, må man forvente at det til stadighet vil feilstaves. Her er det dessuten ikke bare de som holder på å lære språket, som må holde tunga rett i munnen, men også de som har det som sitt morsmål.
Meier er et av de vanligste tyske etternavnene, og det kommer fra yrket etternavnets eier opprinnelig hadde: En som jobber på meieri, eller som lager melkeprodukter.
Regionale varianter ble introdusert lenge før tysk rettskriving ble formalisert, og derfor finner man en rekke forskjellige varianter av navnet: Meier, Meir, Maier, Mair, Meyer, Mayer, Mayr og Meyr. For ikke å nevne at navnet kan være en del av lengre navn, som Humplmayr.
Så om en kollega, venn eller kunde sier at hen heter Meier, ikke glem å spørre: "Bitte buchstabieren Sie das für mich." (Kan du stave det for meg?) Eller, om sammenhengen er mindre formell: "Welche Art von Meier sind Sie?" (Hvilken type Meier er du?).
5. Stav akademiske fag rett
En som snakker norsk, vil gjerne høre det tyske navnet på et fagfelt og tenke: "Aha, det heter det samme på norsk og tysk!" Men det betyr ikke at du bør falle for fristelsen til å stave ordene likt. Det at norsk og tysk ligger tett på hverandre, kan også gi vansker for den som holder på å lære tysk.
Legger du til en -e i slutten av ordet og bytter ut f-ene med ph, er du på vei: "die Geographie", "die Archäologie", "die Philosophie" (merk forresten at -ie-endelsen er feminin).
6. "K" eller "ck"?
"Hacken" eller "Haken"? "Lack"? "Lakei"? "Poker"? "Locker"? Det er ikke alltid så lett å vite når det er rett å bruke en enkel k, og når man skal skrive ck.
Her hjelper det å vite den tyske uttalen av ordet. Dette forteller deg nemlig hvordan det skal staves.
Den generelle regelen lyder som følger: Om en vokal følges av kombinasjonen vokal + konsonant, er lyden lenger enn når to konsonanter kommer etter den.
- I "Haken" (krok) er vokalen lang - altså følges den bare av én konsonant.
- I "hacken" (å hugge) er vokalen kort, så du kan gå ut fra at den etterfølges av to konsonanter: c og k.
Den samme mekanismen er i sving på norsk: I "hake" er a-en lang, mens den er kort i "hakke".
7. Velge riktig "s" på tysk
Strengt tatt gjelder det samme som i avsnittet over for distinksjonen mellom s og ß (Eszett) og ss. S og ß kommer etter en lang vokal, mens ss kommer etter en kort en.
"Hase" (hare) og "Straße" (gate) har begge en kort a-lyd, mens den i "Hass" (hat) er lang.
8. Hvordan staver man f-lyden på tysk?
Det tyske språket har to bokstaver med f-lyd: f og v. Disse kommer du garantert til å støte på flere ganger i løpet av ditt tysk språkkurs.
Bokstaven "f" på tysk
Det er nyttig å huske på at lyden nf alltid staves med f: "Senf" (sennep), "Auskunft" (informasjon). Det samme gjelder pf-lyden: "Kopf" (hode), "Pferd" (hest).
Når er det rett å bruke "v"?
De eneste tyske ordene som begynner med fer-, er "Fernseher" og verbformen av ordet, "fernsehen" (TV, å se på TV), "fern" (fjern), "fertig" (ferdig), "Ferkel" (grisunge) og "Ferse" (hæl).
Alle andre ord som begynner med denne lyden, staves med ver. Et eksempel er "Vernunft" (fornuft). "Vor" staves aldri med f. Alle ord som slutter på lyden -if, staves iv.
Ord som staves med "ph"
Tyske ord som har ph i seg, er som regel lånord fra tysk. Med rettskrivingsreformen i 1998 ble stavemåten av mange ord endret så den bedre reflekterte de tyske rettskrivingsreglene.
Dermen ble "Photograph" til "Fotograf", "Delphin" ble "Delfin", og "Telephon" ble "Telefon" - og endringen gjaldt også ordenes vermform, som "fotografieren", "telefonieren" og så videre.
For resten av de tyske ordene med f-lyd er det dessverre slik at du må lære dem gjennom å lytte og lese - igjen og igjen.
9. "Tz"? "Tzt"? Når ts- lyden ikke staves med "z" eller "c"
Som om det ikke var nok at både c og z uttales som ts - bokstaven z står sjelden alene dersom den ikke er helt i starten av et ord. Ofte følger en t med på kjøpet. Vanligvis kommer den før z-en: "Katze" (katt), "Kitz" (reveunge), "ätzen" (etse), "putzen" (vaske).
Men dette er ikke alltid tilfellet. Det kan for eksempel være vanskelig å huske hvordan man staver "lege"! På tysk heter det nemlig "der Arzt". Du legger kanskje merke til at z-en kommer før t-en, ikke etter, her.
Og som om ikke det var nok: I "letzter" (siste) skvises z-en inn mellom to t-er. Dette kan også skje der verb med tz bøyes: "er ätzt", "er putzt".
10. "Wieder" eller "wider"?
De to ordene "wieder" og "wider" er så lett å ta feil av at selv de som har tysk som morsmål, stadig gjør feil. Det finnes faktisk en nettside som ene og alene tar for seg nettopp denne utfordringen: http://wiederwider.de/
- "Wieder" betyr "igjen". "Auf Wiedersehen!" betyr "til vi ser hverandre igjen".
- "Wider" betyr "imot". "Wider willen" betyr "mot (noens) vilje" og "widersprechen" betyr "å motsi".
For å avgjøre om "wieder" eller "wider" er rett stavemåte gjelder det altså å ta konteksten i betraktning. Er det snakk om noe som skjer igjen, eller noe som skjer mot eller som reaksjon på noe?
Det er mange ting å huske på hvis du vil skrive perfekt tysk, men nå er du et lite skritt nærmere! Du kan ta et tyskkurs Oslo for å lære mer om tysk grammatikk.
Likte du denne artikkelen? Vurder den!
Loading...
