Irlands vei mot selvstendighet var full av kamp, motstand og håp. I stedet for én dag å feire, besto reisen av mange små og store steg.
1905
Sinn Féin ble grunnlagt
1916
Starten på påskeopprøret
1919 - 1921
Den irske uavhengighetskrigen
1922 - 1923
Den irske borgerkrig
1949
Irland blir republikk
Gjennom århundrer hadde landet vært under britisk kontroll. Folk opplevde fattigdom, diskriminering og en sultkatastrofe som tok livet av over en million mennesker. Likevel vokste det frem en sterk nasjonal bevissthet, drevet av ønsket om frihet og retten til å styre sitt eget land.
Påskeopprøret i 1916 ble et vendepunkt, etterfulgt av Den irske uavhengighetskrigen og den omstridte traktaten i 1921. Til slutt ble den irske fristaten etablert i 1922, og flere tiår senere ble Irland en republikk. Denne historien handler ikke bare om politikk og våpen, men om menneskers drøm om å skape en nasjon på egne vilkår.
Hvis du vil se de store linjene i Irlands historie, er kampen for selvstendighet et av de mest avgjørende kapitlene.
Fremveksten av irsk nasjonalisme og Sinn Féin
På slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet vokste en sterk nasjonal bevegelse frem i Irland. Mange ønsket et eget parlament, men de britiske myndighetene nølte med å gi fra seg makt.
Forslaget om såkalt Home Rule, altså begrenset selvstyre, ble diskutert flere ganger, men møtte motstand. Mange irer følte at slike halvveisløsninger aldri ville gi virkelig frihet.
I 1905 ble partiet Sinn Féin stiftet av Arthur Griffith. Navnet betyr «Vi selv», og det oppsummerte tanken bak bevegelsen: Irland skulle styre seg selv, ikke bli diktert fra London.
Partiet startet moderat, men etter Påskeopprøret i 1916 endret alt seg. Selv om opprøret ble slått ned, vokste støtten til ideen om full uavhengighet. Sinn Féin ble snart symbolet på kampen for et helt selvstendig Irland.
I valget i 1918 fikk partiet et overveldende flertall i de irske setene. I stedet for å møte i det britiske parlamentet i London, opprettet de sitt eget i Dublin, og kalte det Dáil Éireann. Dette var et klart signal om at mange ikke lenger godtok britisk styre.
Stiftet i 1905 av Arthur Griffith.
Navnet betyr «Vi selv» – et uttrykk for nasjonal selvbestemmelse.
Fikk stor oppslutning etter Påskeopprøret i 1916.
Vant valget i 1918 og opprettet Dáil Éireann i Dublin.
Påskeopprøret i 1916 – vendepunktet
Mandag 24. april 1916 våknet Dublin til et opprør som skulle ryste hele øya. Rundt 1 200 irske republikanere tok kontroll over sentrale bygninger i byen, blant annet General Post Office. De leste opp en erklæring om et fritt Irland, selv om de visste at styrkene deres var små og dårlig organiserte.
Blant lederne var Patrick Pearse, James Connolly og Joseph Plunkett. De håpet at opprøret ville inspirere folket til å reise seg mot britene. Men britene slo raskt tilbake med tungt artilleri og soldater. Etter en uke lå store deler av Dublin i ruiner, og nesten 500 mennesker var døde – de fleste sivile.
I første omgang møtte opprøret lite støtte blant vanlige irer. Men da 16 av lederne ble henrettet i dagene etter, endret stemningen seg dramatisk. De døde ble martyrer, og folk begynte å se opprøret som et symbol på motstand.
Påskeopprøret hadde dermed mislyktes militært, men seieren lå i hvordan det tente en ny gnist i kampen for et selvstendig Irland. Mange innså at moderate reformer ikke lenger var nok.
Fra opprør til revolusjon
Etter henrettelsene i 1916 var det tydelig for mange at Irland ikke lenger kunne vente på små reformer. Sinn Féin fikk massiv støtte og vant valget i 1918. I stedet for å ta plass i det britiske parlamentet, opprettet de sitt eget – Dáil Éireann – i Dublin. Den nye nasjonalforsamlingen erklærte Irland uavhengig.
Samtidig ble den irske republikanske hæren (IRA) dannet, bygget på de frivillige som hadde kjempet under opprøret. Denne gangen valgte de en ny strategi, geriljakrig.
Små mobile grupper, kalt «flying columns», gjennomførte raske angrep på britiske mål før de forsvant tilbake i landsbygda.
Folket støttet i stor grad denne motstanden. Mange hadde allerede opplevd sult, fattigdom og urett under britisk styre. Historiske traumer, som hungersnød-krisen i Irland, lå fortsatt friskt i minnet og forsterket ønsket om frihet.
Kampen handlet også om identitet. Irske tradisjoner, språk og kultur ble viktige symboler på motstanden.
Denne kombinasjonen av politisk vilje, væpnet motstand og kulturell stolthet gjorde at opprøret utviklet seg til en full revolusjon.
Den irske uavhengighetskrigen (1919–1921)
Krigen startet i januar 1919 og ble preget av voldelige sammenstøt over hele Irland. Slik utviklet konflikten seg:
- Startskuddet: 21. januar 1919 drepte IRA to politimenn i Tipperary. Dette markerer begynnelsen på krigen.
- IRA sin strategi: Geriljataktikk med bakholdsangrep, sabotasje og attentater. Små grupper, «flying columns», slo raskt til og forsvant igjen.
- Støtte fra folket: Mange landsbyer ga skjul, mat og informasjon til IRA, selv om det var risikabelt.
- Britenes svar: Royal Irish Constabulary fikk forsterkninger fra «Black and Tans» og «Auxiliaries». Begge ble beryktet for brutalitet mot sivile.
- Bloody Sunday 1920: IRA drepte 14 britiske agenter i Dublin. Som hevn åpnet britiske styrker ild mot en fotballkamp på Croke Park. 14 sivile ble drept, og over 60 skadet.
- Avslutning: Mot slutten av 1921 var begge sider utmattet. Presset økte for å finne en politisk løsning.
Varighet: 1919–1921
Dødstall: Omtrent 2 000 mennesker, inkludert soldater, politi og sivile
Konsekvens: Stor ødeleggelse, bitterhet mellom grupper og økt press på Storbritannia
Resultat: Førte til forhandlingene som endte med den anglo-irske traktaten i desember 1921
Britenes mottiltak og delingen av øya
For å prøve å roe ned konflikten vedtok det britiske parlamentet Government of Ireland Act i 1920.
Loven delte øya i to: Nord-Irland og Sør-Irland, begge med egne parlamenter, men fortsatt underlagt Storbritannia.
I nord, hvor protestantene var i flertall, ble delingen godt mottatt. De fryktet å havne i et katolsk dominert Irland og ønsket å beholde båndene til London. Belfast ble gjort til hovedstad.
I sør ble delingen derimot avvist. For de fleste nasjonalister var målet et samlet og fritt Irland, ikke en delt øy. Men britene sto fast, og delingen ble en realitet i 1921.
Denne oppdelingen fikk store konsekvenser og la grunnlaget for den politiske og religiøse konflikten som preget Irland i tiår fremover. Hvis du vil lese mer om dette komplekse forholdet, finner du en egen gjennomgang i Irland og Nord-Irland.
Den anglo-irske traktaten i 1921
Etter flere år med konflikt ble det i juli 1921 inngått en våpenhvile mellom IRA og britene. Forhandlingene endte i den anglo-irske traktaten, signert 6. desember 1921.
Traktaten markerte et vendepunkt. Den ga Irland mer selvstyre enn noen gang før. Men den skapte også dype splittelser som snart skulle lede til en ny krig, denne gangen mellom irene selv.
Borgerkrigen 1922–1923
Den anglo-irske traktaten delte Irland i to leirer. Mange mente den var et nødvendig kompromiss, mens andre så den som et svik. Splittelsen ble så dyp at den førte til en ny krig – denne gangen mellom irene selv.
Slik utviklet borgerkrigen seg:
- Starten: Sommeren 1922 brøt det ut åpen kamp mellom tilhengere og motstandere av traktaten.
- Pro-traktat: Støttet den nye fristaten, ønsket å bygge videre på avtalen og sikre stabilitet.
- Anti-traktat: Mente avtalen bandt Irland for tett til Storbritannia og fornektet den republikken som var blitt erklært i 1916.
- Kampene: Foregikk både i byer og på landsbygda. Free State-hæren, støttet av britiske våpen, hadde bedre organisasjon.
- Slutten: Innen 1923 var krigen over. Rundt 2 000 mennesker hadde mistet livet. Anti-traktat-siden måtte gi opp, men bitterheten levde videre i politikken i mange tiår.
Borgerkrigen var ikke bare en militær konflikt, men også en tragedie som satte dype spor i den unge nasjonen. Den viste hvor vanskelig det var å forene alle krefter i kampen for et helt selvstendig Irland.
Den videre veien til full uavhengighet
Selv om traktaten ga Irland mer selvstyre enn noen gang, var landet fortsatt ikke helt uavhengig. Den irske fristaten var en del av det britiske imperiet, og mange irer følte at friheten bare var halvveis.
Utviklingen videre kan oppsummeres slik:
- 1920-årene: Den irske fristaten ble gradvis mer selvstendig i praksis, men måtte fortsatt følge visse britiske regler.
- 1937: En ny grunnlov ble vedtatt under Éamon de Valera. Den styrket nasjonal selvstendighet og ga landet navnet Éire.
- 1949: Irland erklærte seg som republikk og trådte helt ut av det britiske samveldet. Dette markerte full uavhengighet.
Selv om veien dit var lang og smertefull, oppnådde Irland til slutt det mange hadde kjempet for gjennom generasjoner: et eget, selvstendig land.
Vi er et lite land, men vi vil styre oss selv.
Éamon de Valera
Arven etter kampen for uavhengighet
Kampen for et selvstendig Irland satte dype spor. Den formet både politikken, kulturen og nasjonalfølelsen. Samtidig ble landet delt, med Nord-Irland som fortsatt en del av Storbritannia. Denne splittelsen har preget øya i over hundre år.
Selvstendighetskampen handlet ikke bare om politikk, men også om identitet. Den irske kulturen, språk, musikk og tradisjoner ble viktige symboler på friheten. For å forstå hvorfor irene var så fast bestemt på å styre seg selv, er det nyttig å se tilbake på røttene fra den keltiske kulturarven.
I dag er Irland en moderne republikk, men arven etter opprørene, krigen og borgerkrigen lever videre. Historien minner oss om at selvstendighet sjelden kommer uten ofre, og at kampen for frihet kan forandre et helt folk.
Likte du denne artikkelen? Vurder den!
Loading...
