Enhver Broadway-produsent er klar over at musikkteater ikke faller i smak hos alle. Også enhver West End-teaterdirektør kan si seg enig i det, eller vår egen Kristian Seltun (teatersjef ved Nationaltheateret), for den saks skyld.
"Synd at han liker musikkteater", sa Tallulah, fra Dr Who, i episoden The Daleks in Manhattan.
Med denne påstanden mener seriens 'showgirl' at man må være av en bestemt type for å like musikaler; en tanke som kan ha vært ganske utbredt på 1930-tallet, tidsepoken serien er fra.
I dag vet vi at alle typer mennesker liker showlåter og hele show... sannsynligvis på grunn av det store utvalget av teaterstykker å velge i.
Visste du forresten at Dr Who-forfatterne trakk på Operafantomet for inspirasjon mens de skrev denne spesifikke episoden? Visste du også at Operafantomet er en av Andrew Lloyd Webbers mest kjente og mest elskede musikaler?
Tilbake til emnet...
La oss si at du ikke liker høye sangstemmer og skrikende fioliner, og at du virkelig ikke kan svelge noe som smaker av West Side Story eller Lion King.
Vi tar det postulatet enda lenger ved å si at det for deg ikke er noen forskjell mellom en opera, en operette og en musikal – kort sagt: hele spekteret av musikkteater går i samme klynge.
I get off on ‘57 Chevys / I get off on a screamin’ guitar – Eric Clapton, Rock’n’roll Heart
Om du har hjerte som Slowhands, er det ikke rart at du ikke stiller deg i kø for å kjøpe billetter til Cats eller Spelemann på Taket, men du bør oppleve musikkteater – ja, det er en opplevelse!
Stemningen, atmosfæren, den intrikate vevingen av sang, visualisering og gjerning, og hvordan det taler til publikum på visceralt nivå...
Det finnes et ekstraordinært mangfold av musikkteater du kan velge blant. Tilbudet er dog noe redusert på norske scener.
Her på Superprof kan vi forsikre deg om at det finnes dramatikere, produsenter, regissører og til og med en og annen koreograf som setter opp show spesielt for de med rock'n'roll-hjerter.
La oss finne dem, okay?
Få teaterundervisning med Superprof!
Opprinnelsen til rock/popmusikaler
Musikteater som underholdning har opp gjennom tidene blitt oppdelt i mange forskjellige typer musikaler, deriblant rock/pop, som fikk fotfeste i USA på slutten av 60-tallet.
I likhet med den feilaktige antagelsen Tallulah (fra Dr Who) gjorde, mente team som Rodgers og Hammerstein (en av Broadways fremste komponistduoer, blant annet best kjent for The Sound of Music) at teatergjengere var den typen som ønsket lykkelige avslutninger og oppløftende melodier.
Uansett hvilken side av dammen, så det ut til at publikum var lei slikt teater; billettsalget både i USA og Europa gikk gradvis ned ... frem til Hair kom på banen, eller scenen.
Hair var opprørende! Hair var nytt! Hair var en musikal verden aldri før hadde sett maken til. Den kom komplett med narkotikamisbruk, promiskuitet, banning og en rasemessig integrert rollebesetning.
Den traff Broadway med en ustoppelig kraft, satte rekord med 1750 forestillinger, og deretter krysset dammen til et sjokkert og overrasket publikum i London under sine nesten 2000 show før det bredde sine vinger til andre europeiske land.
Hair var My Fair Lady på steroider; langt fra noe som kan være 'kjærlig', fortalte hairkarakterene 'Enry' Iggins nøyaktig hvor landet lå.
Og så ødela de den hatefulle fonografen, og brukte bitene til å tenne bål.
Vil du selv bli skuespiller i en musikal?
Hair endret formen på tradisjonelt musikkteater, åpnet floddørene med en stil som fikk forfattere til å snuble over seg selv for å komme opp med et like oppsiktsvekkende, frekt og uregjerlig stykke som Hair.
Andrew Lloyd Webber fulgte snart opp med Jesus Christ Superstar – selv om den ikke inneholder noen dialog, er den mer en rockopera enn en musikal.
Allikevel beviste Superstars suksess at rockemusikk hører hjemme på musikalscenen (og Chat Noir for den saks skyld!)
Gjennom hele 70-tallet fortsatte rockemusikaler å begeistre publikum:
- The Wiz: Wizard of Oz ble igjen satt opp, denne gangen med en livlig danseforestilling
- Dreamgirls forteller historien om begynnelsen til Motown; denne musikalen ble det senere laget film av, med samme navn.
- Grease: livets saga på en amerikansk videregående skole fra 1950-tallet
- Pippin vever historie med fiksjon
- Little Shop of Horrors– hvem ville ikke likt å ha en kjøttetende plante?
Little Shop sang oss inn i 80-tallet, en tid da rock og popmusikk gjennomgikk betydelige endringer – diskoens død og synthesizerens fødsel; til tider virket det som om musikken i seg selv ikke visste hvilken retning den skulle ta.
I all denne uroen avtok rockemusikaler i popularitet. Jukeboksmusikalen blomstret, og fikk fast plass på teaterscenen.
Forskjellen mellom rockemusikal og rockeopera
Alle operaforestillinger er musikkteater, men ikke alle musikaler er opera.
Mens showene nevnt ovenfor tok publikum med storm og vant Tony-priser, laget The Who Tommy, den fatalistiske historien om en gutt som ble antatt å være døv, stum og blind.
Når alle toner var på plass og alle stykker innøvd, tok bandet det opp og la ut på turné med showet. Verken kritikere eller et forvirret publikum visste helt hva de skulle tenke om showet. Mens noen anså det som et mesterverk, var andre rett og slett fiendtlige innstilt mot det.
Likevel fikk historien et eget liv. Til tross for at bandet kunngjorde at det aldri ville bli spilt igjen, fanget det oppmerksomheten til flere showutviklere, som jobbet videre med å tilpasse det til den musikalske scenen.
Det som gjør Tommy til en opera, er mangelen på dialog.
Dette gjelder også The Wall, en annen beretning om isolasjon og emosjonelle traumer.
Også her er det musikken som forteller historien; veldig lite blir sagt. Mot slutten av showet har publikum opplevd alt fra krigstraumer til knusende skyld i mislykkede forhold.
Både Tommy og The Wall startet som konseptalbum, noe som betyr at hver sang er knyttet til et overordnet tema – eller, om du vil: en murstein i veggen...
Hvordan skiller konseptmusikalen seg fra konseptalbumene?
Kjente rock/popmusikaler
Foruten showene som hittil er nevnt, er listen over rock- og popmusikaler ganske lang, og absolutt godt befolket.
- Rocky Horror Show er en rock/pop-sensasjon skrevet av Richard O'Brien. Showet er ment å være en hyllest til 30-tallets skrekkfilmer, ispedd litt sci-fi.
- Chess er skrevet av Lloyd Webbers samarbeidspartner Tim Rice, sammen med ABBAs Bjørn og Benny. Her beskrives et sjakk face-off under den kalde krigen. Det gikk tre år på scenene i London, men på Broadway fikk det lite gehør. Også i Norge ble det satt opp forestillinger, faktisk så sent som i 2020 på Folketeateret i Oslo. For å appellere til amerikansk musikalsk publikum, ble showet endret fra originalen. Den mistet nok ikke så mye av magien under omskrivingen... kanskje det amerikanske publikummet bare ikke likte konseptet?
- Starlight Express gjorde opp for den lunkne mottakelsen Chess mottok.
Samarbeidet mellom Lloyd Webber og Stilgoe på Starlight Express holder fortsatt på åttendeplassen på listen over lengstgående musikaler både i West End og på Broadway. Enda mer imponerende: det er den mest suksessrike musikalen i Tyskland, og har kjørt kontinuerlig siden 1986 i sitt eget, spesialbygde teater.
Historien er fortalt tusenvis av ganger: et damplokomotiv streber etter nyere, slankere linjer for å imponere Pearl, en førsteklasses vogn...
Det nytenkende konseptet her er at utøverne ikke bare synger og opptrer, men de gjør det på rulleskøyter!
Se for deg en Chorus Line eller Mean Girls på rulleskøyter... det kunne bli en ganske fantastisk musikalsk komedie!
Rent: Hvis du ikke har hørt om denne teatersensasjonen, så må vi nesten konkludere med at navnet ditt er Tommy, eller kanskje Pink (fra henholdsvis Tommy og The Wall).
Inspirasjonen kom fra La Bohème, men showforfatter Jonathan Larson ga historien en moderne vri. Sluttresultatet ble en rollebesetning av artister som sliter med å få suksess i New Yorks East Village, under AIDS-pandemien.
Showet startet på en liten scene i Broadways teaterdistrikt, og flyttet til slutt til en større scene og spilte i 12 år. Det fikk Tony-pris for beste musikal i 1996, og Drama Desk-pris for beste regissør.
Uheldigvis døde Larson før han selv kunne motta prisen; han ble bare 35 år gammel. Hvem vet hvilken ny musikal han kunne gitt oss om han fikk leve.
Hvis du gikk glipp av muligheten til å se en live opptreden av Rent, kan du vurdere å leie eller streame den. Langt fra å være en filmmusikal, er det et opptak fra siste gang det ble spilt på Broadway.
Er du fortsatt ikke overbevist om at du også kan bli en fan av musikaler? Trenger du å ha 'rock' i tittelen for å tro at musikken og lyrikken vil være rockeaktig (eller popaktig)?
Prøv disse to, og deretter:
- Rock of Ages: ofte ansett som mer en jukeboksmusikal fordi musikken ikke ble skrevet spesielt til showet, den inneholder sanger fra blant annet Twisted Sister, Pat Benatar og Styx. Det er en historie som knytter alle sangene sammen; faktisk kan det også betraktes som en bokmusikal fordi sangene er så godt integrert i historien.
- We Will Rock You – trenger vi i det hele tatt å nevne Queen?
- Bat Out of Hell: som en oppdatert vri på klassikeren Peter Pan i et postapokalyptisk New York, traff Jim Steinman definitivt spikeren på hodet med dette showet. Selv om dette showet gikk i relativt kort tid, vant det likevel flere priser.
- School of Rock: etter den berømte filmens historie, skrev Andrew Lloyd Webber musikken til sceneshowet; JoAnn Hunter koreograferte det.
Vi ønsker ikke avsløre for mye av historien; kanskje du nå har endret oppfatning, og fått øynene opp for at musikkteater virkelig kan være din greie! Hva venter du på? Frister det med en bokmusikal?
Likte du denne artikkelen? Vurder den!
Loading...
