Mange skuespillere foretrekker teateret fremfor film og TV. Det stilles andre krav til en sceneskuespiller enn en filmskuespiller: Fremførelsen er ofte noe mer overdrevet, replikkene uttalt litt høyere, for at formidlingen skal nå hele salen.
Mange dramatikere og skuespillere har satt sine spor på teatermiljøene rundt omkring, fra Oslo til Broadway, og det finnes massevis av talent blant både regissører og andre teater- og dramaarbeidere, både fortidige og nåtidige. Blant dem har noen utviklet nytenkende metoder for skuespill som har bredt om seg og blitt toneangivende.
I denne artikkelen tar vi for oss en av de mest innflytelsesrike personene i teaterverdenen. Hvem tenker vi på? Ingen ringere enn Bertolt Brecht.
Hvem var Bertolt Brecht?
Bertolt Brecht ble født i Tyskland i 1898 og døde i 1956, i en alder av 58, i Berlin i daværende Vest-Tyskland. Han er best kjent for sine litterære verk – spesielt lyrikk og skuespill – dramateori og -metoder og rollen han spilte for det episke dramaet.
Brecht bodde i München under Weimarrepublikkens tid, men da nazistene tok over makten i Tyskland, forlot han landet og oppholdt seg i en periode flere skandinaviske land, før han reiste til USA, hvor han ble til 1947.
Noen av Brechts mest kjente stykker er Mor Courage, Galileis liv og Det gode menneske fra Sezuan – alle skrevet i eksiltiden.
Hans verk bar preg av hans marxistiske tankegods: Ofte var de eksplisitt politiske, og politisk opplysning av publikum var et overordnet mål. Brecht ønsket ikke at publikum skulle sette seg ned og drømme seg bort i stykkets fortelling, han ønsket at publikum skulle ha meninger og engasjere seg. For å oppnå denne "aktiviseringen" av publikum, gjorde han bruk av ironi og temaer som provoserte og vekket interesse.
Det er viktig å merke seg at Brechts arbeid ble spesielt kjent etter 2. verdenskrig, på 50-, 60- og 70-tallet. Til tross for at de har falt noe i popularitet siden disse årene, er Brechts innflytelse fortsatt synlig i teatre verden over. Han er kjent som mannen som virkelig endret det moderne teateret.
Brecht ønsket at skuespillerne skulle holde følelsene på avstand, slik at publikum kunne gjøre rasjonelle politiske refleksjoner etter å ha sett et av hans stykker oppsatt.
Bli kjent med Meisner-teknikken her.
Brechts sentrale teknikker
Noen av de mest kjente teknikkene Brecht bruker for å oppnå den effekten han vil med stykkene sine, er disse:
- Forteller: Brecht bruker ofte en forteller, noe som skal minne publikum om at det de ser, er en fortelling, ikke virkelighet. Fortellerne hans avslører ofte hva som kommer til å skje før det faktisk skjer, slik at publikums reaksjon dempes.
- Skuespillere som går ut av karakter: I øyeblikk der dramatikken er høy, trekker Brecht ofte skuespillerne ut av rollen sin og lar dem minne publikum om at det de ser på, er fiksjon.
- Brudd med den fjerde veggen: Brechts stykker bryter ned skillet mellom det som foregår på scenen, og publikum. Denne skillelinjen kalles den fjerde veggen. Bruddet blir gjort ved at skuespillerne henvender seg direkte til publikum, som regel med et spørsmål, en kommentar eller en lengre tale.
- Sang og musikk: Sanger spilles i bakgrunnen for å minne publikum om at de ikke ser på virkelige hendelser som utspiller seg vilt og naturlig.
Alle disse teknikkene kan finnes igjen i andre dramatikeres verk, og du skal ikke gå på så mange teateroppsetninger før du kommer over en av dem.
Elementene ved Brechts skuespillmetode
Skuespillerne i et Brecht-stykke oppfører seg på en svært karakteristisk og gjenkjennelig måte. Her går vi gjennom noen av de viktigste trekkene ved skuespillerstilen i Brechts stykker og stykker som er influert av Brecht:
- Verfremdungseffekt: Oversatt til norsk kan vi kalle dette fremmedgjøringseffekten. Brecht kan ikke ta æren for å ha kommet opp med dette virkemiddelet, men han gjorde det synlig, kjent og populært. Det er dessuten et av de viktige karaktertrekkene ved det episke teateret. Denne avstandsskapende effekten oppnås ved å få skuespillerne til å spille flere roller i samme stykke, rokere om på settet og bryte med den fjerde veggen ved at skuespillerne henvender seg direkte til publikum. Fremmedgjøring som skuespillteknikk kan sees i Brecht-influerte stykker, og det kan foregå på mange forskjellige måter. Skuespilleren må alltid huske på å holde seg adskilt fra karakteren de spiller og behandle rollen som en separat enhet som må få utvikle seg uavhengig av dem.
- Gestus: Et ord som Brecht selv har funnet på. Ordet henviser til kombinasjonen av en gest og noe som er sosialt meningsbærende. For Brecht var disse gestene nesten alltid politiske. Et av de mest kjente eksemplene finner vi i stykket Mor Courage: I en scene uttrykker Mor Courage sin indre uro gjennom et lydløst skrik, ikke gjennom ord.
Med litt kunnskap om disse teknikkene er det lett å se forskjellen mellom Brechts og Stanislavskijs teorier om skuespill og drama. Mens Brecht tilnærmer seg karakterenes følelser fra utsiden, retter Stanislavskijs oppmerksomhet seg mot det psykologiske.
Brechts skuespillmetoder ble utviklet for å holde skuespillerens tanker og følelser adskilt fra karakteren hen spiller. Å kommentere karakterenes handlinger er en effektiv måte å vise frem deres svakheter på.
Lær om det klassiske dramaets skuespillteknikker her.
Episk teater
Dette er en sjanger som ble etablert på 1900-tallet som en reaksjon på verdens politiske, sosiale og økonomiske klima. Det episke dramaet, som også kan kalle det dialektiske dramaet, var i sin kjerne politisk, og hadde som mål å få publikum til å reflektere over øyeblikk og scener fra dramaet og hvorfor de utfoldet seg akkurat slik de gjorde.
Det er viktig å merke seg at det episke dramaet er vidt forskjellig fra det dramatiske. Dramatiske stykker har som mål å underholde, de har et tydelig narrativ, en fortelling publikum kan følge og som får en forløsning i slutten av stykket. I det episke teateret, derimot, er objektivitet og kontroll av empati viktig, og stykkene er episodiske, altså inndelt i mindre stykker heller enn å følge en stramt konstruert spenningskurve.
Det episke teateret kjennetegnes av et fragmentert narrativ, og det gjør gjerne ukronologiske sprang i tid. Ikke minst har det et tydelig argument og uttrykker et klart politisk budskap.
Når publikum ikke knytter seg til karakterene, noe som er vanlig i dramatiske stykker, kan de lettere se de sosiale utfordringene stykket legger frem og utvikle sine egne meninger, uplettet av følelser – dette er tanken, i hvert fall.
I tillegg til Brecht er Vsevolod Meyerhold, Vladimir Mayakovskij og Erwin Piscator viktige navn innenfor denne bevegelsen.
Interessert i en annen skuespillmetode som toner ned følelsenes betydning, men ellers fortoner seg ganske annerledes enn Brechts metode? Sjekk ut artikkelen vår om praktisk estetikk.
Regissører som er influert av Brecht
Brechts stykker er fremdeles berømte, og de har utøvd sin innflytelse på en rekke dramatikere, manusforfattere og regissører.
Selv ved 65-årsjubileet for hans død fortsetter han å gjøre inntrykk på ferske drama- og forfatterspirer. Til tross for at storhetstiden for hans stykker kan virke å være over, blir de stadig satt opp og blåst nytt liv i på scener verden over.
Her ser vi på to filmregissører som har tatt med seg Brechts prinsipper over på skjermen:
- Lars von Trier: I filmen hans Dogville fra 2003, med Nicole Kidman, Lauren Bacall og Paul Bettany på rollelisten, er Brechts stykke Tolvskillingsoperaen en viktig referanse for von Trier. Grace, som spilles av Nicole Kidman, flykter fra loven i byen Dogville, og hun oppdager snart at de lokale ikke liker henne og oppfører seg fiendtlig mot henne. Av brechtske konsepter som kan finnes igjen her, har vi avstandsskapende elementer, inndelingen i kapitler med navn og det faktum at von Trier forklarer publikum hvordan det hele kommer til å ende. Lars von Trier er rett og slett en avantgardist og en Brecht-entusiast.
- Jean-Luc Godard: Godard er en av de regissørene som i størst grad anvender seg av Brechts teknikker i sine filmer. Han minner stadig tilskuerne sine om at de ser på en film ved å la skuespillerne henvende seg direkte til kamera, spiller musikk på feil sted og avslutter filmene på merkelige steder. Om du vil se en av hans filmer hvor Brechts teknikker brukes, er det bare å velge fritt, men dersom du vil se et eksempel på utstrakt bruk av fremmedgjøringseffekten, anbefaler vi Pierrot le Fou (Min venn, Pierrot) fra 1965.
Det er vanskelig å komme seg unna det faktum at Brecht revolusjonerte 1900-tallsdramaet. Teknikkene hans vil garantert fortsatt tas i bruk av regissører, dramatikere og skuespillere i generasjon etter generasjon.
Bli bedre kjent med en av de aller mest kjente skuespillmetodene, nemlig metodeskuespill, her.
Likte du denne artikkelen? Vurder den!
Loading...
