Det er en sjanse for at fransk filmproduksjon og deres del i filmhistorien har blitt litt overskygger av storfilmer fra Hollywood, anime-industrien i Japan og filmproduksjonen i Hong Kong de siste årene. Visste du for eksempel at det første filmkameraet ble oppfunnet i Frankrike?
Det var opprinnelig to brødre fra byen Besancon vest i Frankrike som tok patent på kinematografen sin i 1895. Dette var en oppfinnelse som ikke bare gjorde det mulig å ta opp bilder på film i bevegelse, men også å projisere disse bildene over på et lerret. Det kommer mer om brødrene og oppfinnelsen lenger ned i artikkelen, så heng på!
At franske filmer innimellom er litt mer i skyggen kan selvsagt også forklares med at franskmennene bare eksporterer en brøkdel av årsproduksjonen sammenlignet med de største filmgigantene. En annen grunn kan være språket, da fransk ikke er et språk alle snakker, og det er ikke alle filmer som dubbes til engelsk heller.
I og med at fransk film ikke alltid får like stor plass på kino, så er det store sjanser for at du kanskje ikke har hatt muligheten til å oppleve alt det flotte den franske filmindustrien har å by på! I denne artikkelen tar vi deg med på en liten reise gjennom den franske filmindustrien, og viser plassen den har hatt i filmhistorien! Det er for eksempel mange viktige franske filmskapere som har bidratt mye.
Tidlig innsats
Den filmen vi i dag ser på enten på kino eller på TVen i vårt eget hjem består av omtrentlig 24 bilder i sekundet. De første kameraene hadde en eksponeringstid på over ti minutter, noe som gjorde det umulig å fotografere motiver som beveget på seg. Men utviklingen i løpet av 1800-tallet gikk fort, og på begynnelsen av 1870-tallet kom det en ny type negativ som gjorde det mulig å ta et fotografi på en brøkdel av et sekund.
Eadweard Muybridge, en britisk fotograf som var aktiv i USA, la på en måte grunnlaget for det bevegelige bildet. Han fikk i oppdrag i 1872 å skape et bilde som ville avgjøre et mye omdiskutert spørsmål, nemlig om det finnes et øyeblikk når en hest galopperer, hvor alle fire beina var over bakken samtidig. I 1978 lyktes Muybridge endelig med å fotografere hestens bevegelser, og bevisste at det faktisk finnes et øyeblikk som beskrevet over.
Han brukte 24 kameraer som ble plassert langs et spor som gikk parallelt med hestens bane, 27 tommer fra hverandre, og kontrollerte skodder ved hjelp av snubletråder utløst av hestens bein. Serien, som viser det som aldri før har vært sett med det blotte øye, anses ofte som å være en tidlig stumfilm. Disse bildene vakte stor oppsikt i både USA og Europa.
17 år senere, i 1895, delvis takket være bidraget til Muybridge, tok som sagt brødrene Auguste og Louis Lumière patent på sin kinematograf. Apparatet gjorde det mulig å spille inn bilder på bevegelig film, samt projisere bildene på lerret. Med denne oppfinnelsen kunne man vise de første bevegelige bildene på et lerret foran et publikum.
Brødrene Lumière var noen år tidligere ute enn Thomas Edisons kinetoskop, som benyttet seg av samme type perforert film som den franske oppfinneren Louis Le Prince hadde tatt patent på tidligere. Edisons apparat fikk kallenavnet "peepshow", ettersom man fikk se gjennom et lite kikkhull for å se filmen.
Edisons apparat, som bare gjorde det mulig for én person å se filmen av gangen, hadde vansker med å konkurrere mot brødrene Lumière i lengden. Dette var fordi deres oppfinnelse tross alt gjorde det mulig for et helt publikum å nyte filmen samtidig.
Ironisk nok så oppfinner-brødrene selv ingen fremtid for denne industrien. Etter å ha blitt hyllet av "Society for Industry" i Paris, og til og med tjent litt penger på oppfinnelsen, hevdet de likevel at det var en forbigående kjepphest.
Kinoen er en oppfinnelse uten fremtid.
Louis Lumière
Tenk om de bare hadde visst det vi vet i dag! Kanskje hadde brødrenes oppfatning av egen oppfinnelse noe å gjøre med at apparatet kun ble brukt til å dokumentere helt hverdagslige ting. Den aller første filmen de lagde het "La Sortie des ouvriers de l'usine Lumière" (1895), og kan oversettes til noe tilsvarende som "arbeidere forlater Lumière-fabrikken". Og filmen viser akkurat det man tror; arbeidere som drar fra jobben på fabrikken når arbeidsdagen er over.
Det var Georges Méliès som først forstod at film kan være en kunstnerisk uttrykksform. Som tidligere scenemagiker kunne han mange av triks for å skape illusjoner. Han satte talentet sitt i arbeid, og åpnet etterhvert et filmstudio i Paris. Han skapte ville fantasifilmer, blant annet verdens første science fiction-saga med tittelen "Le Voyage Dans la Lune" (1902). Totalt produserte Méliès studio over 500 filmer, og til og med noen av dem i farge.
Tidlige filmdistributører
Du kjenner kanskje igjen navnene Pathé og Gaumont, som var de aller første filmdistributørene, og selskapene eksisterer fortsatt den dag i dag. Studiosjefen Léon Gaumont ansatte Alice Guy, som blir ansett for å være verdens første kvinnelige filmregissør og oppfinner av konspetet "filmfortelling". Pathé Studios regnes for å ha oppdaget verdens første internasjonale filmstjerne: Max Linder.
Ulike epoker innen fransk film
"The silent years" (stumfilmen)
Før den første verdenskrigen var Frankrike ledende innen filmindustrien, mens Amerika lå langt etter. Mangel på filmmateriale kombinert med kriget førte imidlertid til at franskmennenes filmproduksjon sank dramatisk. Når det endelig ble erklært fred, hadde amerikanerne tatt over lederpinnen, både i form av billettinntekter og i produksjon.
Den neste bølgen innen fransk filmproduksjon la grunnlaget for det som i dag kalles for auteur-teorien: én person har fullstendig kreativ kontroll. Et eksempel på dette er "Napoléon" (1927) av Abel Gance, som er et seks timer langt mesterverk, og den største stumfilmen som noen gang er laget. Hvis du er interessert i fransk filmhistorie, kan du også utforske franskkurs i Oslo eller andre byer for å forstå kulturelle nyanser og språklig dybde i disse filmene.
Andre visjonære navn fra denne perioden er blant annet:
- Marcel L'Herbier
- Jean Epstein
- Germaine Dulac
- René Clair
- Jacques Feyder
- Louis Delluc
- Raymond Bernard
Periodedramaer og litterære tilpasninger var de vanligste sjangrene på denne tiden, noe som blant annet gjenspeiles i en av de mest kjente franske filmene; "Les Misérables", regissert av Henri Miscourt i 1925. Det er likevel ikke alle store franske filmer fra denne tiden som ble regissert av franskmenn.
1930-tallet
Dette tiåret innledet lydens æra. Det var flere tidligere suksessfulle filmskapere som synes det var vanskelig å tilpasse seg denne nye teknikken. Andre derimot, som Jean Renoir, tok utfordringen på strak arm og tok den franske filmproduksjonen til nye høyder. For mange var livet på 1930-tallet tøft, så folk nøt godt av det lille pusterommet man kunne få i en kinosal i en time eller to.
Noen kjente titler fra denne epoken er blant annet:
- "L'Atlante"- 1934
- "la Belle Equipe"- 1936 ("Vi holder sammen")
- "Pépé le Moko"- 1937 ("Pépé fra Marseille")
- "La femme du boulanger"- 1938 ("Bakerens kone")
- "La Bête Humaine"- 1938 ("Menneskedyret")
Den trolig mest kjente filmen fra denne perioden må nok likevel være "La Règle du Jeu" fra 1939 ("Spillets regler". Dette var en satire av Jean Renoir av det franske klassesamfunnet.
Det mørke tiåret- krigstiden
Andre verdenskrig kastet en skygge over omtrent alle former for underholdning i Europa, faktisk hele verden. Filmproduksjonen generelt på 1940-tallet ble sterkt preget av dette, og filmene var ofte patriotiske hvor helten i hovedrollen skulle heve landets moral.
I Frankrike, som på tiden var okkupert av tyskerne, rådde sensur og ingen patriotiske filmer fikk nå ut til noe publikum. I stedet ble det laget filmer med underforståtte posisjoner om krigssituasjonen, som kunne oppfattes av den oppmerksomme seeren, men som likevel ikke brøt med sensuren. For de som ønsker å dykke dypere inn i denne perioden, kan en fransklærer hjelpe deg med å utforske språket og kulturen som formet filmene fra denne tiden.
Selv etter frigjøringen av Frankrike var det strenge rasjoneringer av det meste, inkludert elektrisitet. Dette satte en stopper for mye filmproduksjon, men det finnes faktisk likevel en det franske gullkorn fra denne tiden. Blant annet Jean Cocteaus "La belle et la bête" (1946), oversatt til "Skjønnheten og udyret", hylles som en av de mest innflytelsesrike franske filmene gjennom tidene. Samme året ble filmfestivalen i Cannes for første gang avholdt.
Film Noir
Begrepet "film noir" ble laget av franske filmkritikere, og betyr "svart film". Dette navnet gjenspeiler den mørke stemningen i filmene som ble produsert på denne tiden. Det ble vist pessimistiske stemninger, storbyens moralske forfall og tydelige innslag av kynisme. Begrepet "film noir" gjenspeiler også det visuelle, gjennom sterke kontraster mellom lyst og mørkt, noe som også ble forsterket gjennom scener om natten.
For å gjengjelde amerikanerne for frigjøringen under krigen, gikk Frankrike med på å vise betydelig flere amerikanske filmer på kino enn franske, noe som naturligvis bremset ned fransk kino i noen år. Franske kinogjengere var helt uvitende om at filmene de så hadde lite med fransk kultur og historie å gjøre. For å stoppe dette innførte den franske staten en skatt på hver kinobillett, og den franske filmproduksjonen ble sterkt subsidiert av staten, noe som fortsatt eksisterer i dag.
Den nye franske bølge
Regissørene Jacques Tati, Robert Bresson, Jean-Pierre Melville og Jacques Becker var alle enige om Francois Truffauts idé om filmens "auteur", altså at det ferdige produktet skulle gjenspeile regissørens etos.
Dette er grunnen til at filmene fra 1950-tallet ser ut til å ha klare temaer: drama, gangsterfilmer, thriller og komedie. Fra slutten av 1950-tallet og frem til slutten av 60-tallet var det den franske filmen som kom til sin rett, frigjort fra lenkene til amerikanske filmselskaper.
Noen viktige filmer fra denne perioden er blant annet:
- "Les Quatre Cents Coups"- 1959 ("På vei mot livet")
- "À bout de souffle"- 1960 ("Til siste åndedrag")
- "Hiroshima Mon Amour"- 1959 ("Hiroshima, min elskede")
- "Le Mépris"- 1963 ("Skapt for kjærlighet")
- "Pierrot le Fou"- 1965 ("Min venn, Pierrot"
Noen av de viktigste franske skuespillerne man så på skjermen i den nye franske bølgen var blant annet:
- Alain Delon
- Brigitte Bardot
- Jean-Paul Belmondo
- Catherine Deneuve
- Claude Jade
- Stephanie Audran
Som du nå sikker har skjønt, så har den franske filmhistorien hatt mye å si for den internasjonale filmindustrien. Helt fra 1800-tallet har franskmennene introdusert både talentfulle regissører og skuespillere, som man fortsatt ser filmer av i dag! Hvis du synes dette er spennende, så finnes det mange steder du kan se franske filmer, bare på Netflix finnes det mange!
For å lære mer om fransk film og kultur, ta et fransk nettkurs!
Likte du denne artikkelen? Vurder den!
Loading...
