De beste skuespillerne er ikke nødvendigvis dem som krever enorme summer for å spille i blockbustere. Ofte er de som skinner sterkest, skuespillerne som har en virkelig kjærlighet for håndverket, og som har prøvd ut forskjellige skuespillteknikker for å finne sin stemme og fungere både på filmlerretet, TV-en og scenen.
Når det gjelder dramateknikker, er det en rekke å velge mellom. Det kan være mye å orientere seg i, og derfor velger vi i denne artikkelen å rette søkelyset mot én av dem, nemlig metodeskuespill.
Vi gleder oss til å dele Metodens interessante opprinnelse og dens karakteristikker med deg – men skal også plante føttene i bakken og se på noen av de potensielle ulempene ved å bruke metodeskuespill som teknikk og fagfilosofi. Ikke minst trekker vi frem noen av skuespillerne som har gjort god bruk av teknikken. Så, la oss grave oss ned i de dype, mørke og noen ganger uhyggelige detaljene ved metodeskuespill!
Start forsiktig når du tar med deg metodeskuespillet ut i verden: Lytt til Nova Noirs podkastepisode om temaet.
Metodeskuespillets opprinnelse
Metodeskuespill er en av de mest velkjente skuespillteknikkene – men også en av de mest kontroversielle. I Norge er teknikken kanskje like godt kjent under sitt engelske navn, method acting.
Det er den polskfødte amerikanske skuespilleren og regissøren Lee Strasberg som har fått æren for å ha utformet Metoden, og visjonen hans har bidratt til å forme generasjoner av skuespillere. Han var med på å grunnlegge The Group Theatre og var den første kunstneriske lederen for The Actors Studio i New York.
Blant de kjente skuespillerne som studerte under Strasberg eller ved The Actors Studio, finner vi Oscar-vinnere som Marlon Brando, Jane Fonda, Dustin Hoffman, Jack Nicholson og Al Pacino.
Strasberg fikk inspirasjon og tankeføde da Konstantin Stanislavskijs teatergruppe Moskva kunstnerteater turnerte i USA i 1920. Det autentiske skuespillet og fremvisningen av nyansene i den menneskelige natur ga karakterene liv og autentisitet. Denne måten å spille skuespill på var annerledes enn den Strasberg kjente til, og den fascinerte ham: I USA var skuespillnormen nemlig å overdrive spillet.
De klassiske skuespillmetodene som man finner i Systemet, drevet frem av Stanislavskij, fikk oppmerksomhet fra nysgjerrige skuespillere som Strasberg, som var overbevist om at det ville revolusjonere skuespillets verden og hjelpe skuespillere med å skape en dypere forbindelse til karakterene de spilte.
Lee Strasbergs interesse for Stanislavskijs metoder vokste bare, og han begynte å studere skuespillteknikkene som hørte til Systemet i fellesskap med lærere som hadde gått i lære under Stanislavskij. Gjennom studiene sine utviklet Strasberg sine egne teknikker, med Stanislavskijs prinsipper og ideer som grunnvoll. Resultatet ble Metoden.
Den viktigste forskjellen mellom Strasbergs metode og Stanislavskijs system er at Stanislavskij oppmuntrer til å gjenoppleve følelsesladde hendelser på scenen for å skape følelser, mens Strasberg foreslår å trene ved å stadig gjenskape stimuli som kan sette i gang et bestemt følelsesutbrudd.
Metoden kan forstås som en indre, psykologisk teknikk der skuespilleren trener hardt og grundig for å oppføre seg på en realistisk måte i en kunstig situasjon. Det er en følelsessentrert teori, og spesielt kjent fordi den krever at skuespilleren går langt, også i privatlivet, for å finne en vei inn i psyken til karakteren de spiller.
Også Meisner-metoden tar utgangspunkt i Stanislavskijs system. Les mer om den her.
Trekk ved metodeskuespill
Hver skuespillteknikk har sine spesielle trekk, og det samme gjelder naturligvis for Metoden. Etter at man har blitt kjent med metodeskuespillets elementer, blir det lettere å gjenkjenne en skuespiller som bruker denne teknikken på skjermen.
Bli kjent med klassisk drama og skuespillteknikk her.
De følgende punktene er de grunnleggende elementene ved Metoden, hovedsakelig som de ble utviklet av Lee Strasberg:
- Blankt ark: For helt og fullt å ta opp i seg en karakters emosjonelle smerte, personlighetstrekk og motivasjon må en skuespiller gi slipp på alt eget stress og alle egne bekymringer. For å utføre dette første elementet i metodeskuespillet må skuespilleren ha en grundig forståelse av sin egen kropp og forstå hvor egne spenninger ligger.
- Fokus: Etter at skuespilleren har kvittet seg med sitt eget stress, oppmuntres hen til å blokkere ute bestemte lyder samtidig som hen tar inn andre. Hyperoppmerksomhet er et essensielt punkt ved metoden, og regnes som viktig for at skuespilleren skal kunne gjenskape effektive stimuli i skuespillsituasjonen. Den samme øvelsen gjøres også med andre sanseinntrykk: syn, berøring, lukt og smak.
- Sensorisk minne: Skuespillere som bruker Metoden, må utføre øvelser som innebærer hverdagslige aktiviteter som å barbere seg, vaske opp, vaske huset og pusse tekkene. Alt må gjøres realistisk, ned til de minste detaljene, og gjerne ved i tillegg å påpeke følelsene knyttet til og teksturene til viktige personlige gjenstander. Hovedmålet med dette er å gjøre skuespilleren i stand til å oppføre seg på en intim og naturlig måte som publikum oppfatter som realistisk.
Metodeskuespill passer ikke for alle skuespillere, men det kan være verdt å prøve for dem som sliter med å komme i kontakt med en karakters følelsesliv og emosjonelle bakgrunn.
Teknikken inspirerer skuespilleren til å rette oppmerksomheten mot detaljene, og innføringen i Metoden fungerer som en slags overgangsrite for mange unge skuespillere.
Les om Brecht og hans teorier for dramaet her.
Ulemper ved metoden
La oss starte med å si at siden verden vi bor i, nå engang ikke er perfekt, kan vi heller ikke forvente at én skuespillteknikk skal trone klart og utvetydig over alle de andre. Alle metoder, teknikker og teorier har sine styrker og svakheter. Det er derfor det er så viktig å møte dem med et bredt perspektiv og kunnskap om flere alternativer. Etter hvert kjenner man hva som fungerer for en selv.
Metodeskuespill har en nesten mytisk status – ikke bare fordi det kan skape fantastiske fremførelser og skuespillprestasjoner, men også for dets mørkere sider og ulemper:
- Metodeskuespillere er kjent for å være vanskelige å jobbe med fordi de alltid er svært opptatt av det indre livet til karakteren de spiller. Det kan gjøre at de glemmer at en filminnspilling eller teateroppsetning er et samarbeid og at det er viktig å bidra til et godt arbeidsmiljø. Unge skuespillere uten et stort navn til å hode dem flytende kan lide dersom de får et rykte på seg som vanskelig.
- Om man ikke blir gitt en tredimensjonal og velutviklet karakter gjennom manus og andre instruksjoner, vil de valgene man tar når man driver med metodeskuespill, komme fra en selv heller enn å være informert av verket. Det betyr at det er fare for å legge mye tid og innsats i å ta karakteren i feil retning.
- Som alle andre skuespillteknikker krever Metoden disiplin, bevissthet og, ikke minst, at man legger ned mye tid. Det tar ofte årevis med øvelse å bli i stand til å hente opp effektivt stimuli og alltid lykkes med å vekke de følelsene man ønsker.
Kjente skuespillere som sverger til Metoden
Siden Lee Strasberg utviklet Metoden, har den blitt studert og jobbet med i de fleste verdenshjørner. Det finnes en rekke eksempler på skuespillere som har brukt Metodens sentrale elementer til å fordype seg totalt i en rolle.
Et av de beste eksemplene fra de siste tiårene er Daniel Day-Lewis. Han forsvinner helt inn i rollene sine, og det har en tendens til å ende med en Oscar-statuett. Han har vunnet prisen for beste skuespiller hele tre ganger, noe som viser at alt arbeidet kan gi resultater.
Men han er på langt nær den eneste suksessfulle skuespilleren som har benyttet seg av Metoden. Andre dyktige skuespillere som har benyttet seg av den, er Christian Bale, Robert De Niro, Anne Hathaway, Angelina Jolie, Sean Penn, Hilary Swank og Forest Whitaker.
La oss ta en nærmere titt på noen virkelig store skuespillprestasjoner som har tatt utgangspunkt i Metoden:
- Robert De Niro som Jake LaMotta i Raging Bull: De Niro gikk opp så mye som 27 kilo for å spille den avdankede bokseren Jake LaMotta. Hans spill i denne filmen fra 1980 resulterte i hans andre Oscar, og står fremdeles igjen som en av de største fysiske transformasjonene en skuespiller har gått gjennom for en rolle.
- Charlize Theron som Aileen Wuornos i Monster: Therons rolle som en morderisk prostituert var virkelig slående, og den har blitt hyllet som en av filmhistoriens beste skuespillerprestasjoner. Theron gikk opp 14 kilo for rollen, og gikk også inn i karakteren sin på en rekke andre krevende måter. Var det verdt det? Vel, det er vanskelig å argumentere mot en Oscar-statuett for beste skuespiller!
- Forest Whitaker som Idi Amin i The Last King of Scotland: Amins aksent var vanskelig å få på plass, og det var ikke mange som hadde tro på at en amerikansk skuespiller kunne få det til. Men Whitaker motbeviste alle da han mestret uttalen og lærte flytende swahili for rollen. Du blir kanskje ikke så overrasket over at også han vant en Oscar for skuespillet sitt – denne i 2007.
Metodeskuespill er en betydelig forpliktelse for en skuespiller, og det krever en virkelig innsats å lykkes med å smelte sammen med rollefiguren sin. Dersom du føler deg klar, hvorfor ikke gi det et forsøk?
... eller sjekk heller ut en annen skuespillmetode, for eksempel praktisk estetikk.
Likte du denne artikkelen? Vurder den!
Loading...
