Stavefeil er noe alle gjør fra tid til annen. Man glemmer en bokstav, trykker feil eller blander ord som høres like ut, men er forskjellige, og i blant kan det bli direkte komisk. Det å stave feilfritt på fransk, et språk som på så mange måter skiller seg fra norsk rent ortografisk, byr på et helt nytt nivå av utfordringer. Og det er på fransk som i andre språk: ordbøker er ofte ikke til særlig nytte dersom du ikke allerede vet hvordan det ordet du leter etter staves.
Det at franskopplæring ofte fokuserer på uttale og grammatikk gjør det ikke nødvendigvis lettere å få stavingen på plass, og en stor ulempe med ikke å lære fransk rettskriving, er at man risikerer å misforstå feilstavede ord. Fransk er ikke et veldig lite fonetisk skriftspråk, så det er en del prinsipper det er greit å lære seg for å mestre det.
Derfor ønsker vi å fokusere litt ekstra på de skrivefeilene som oftest hjemsøker det franske språket hos ferske språkbrukere, ikke ord for ord, men ved å vise til rettskrivingsregler, og hvorfor disse er avgjørende for ikke å snuble i ordene.
Les mer om de vanligste grammatikkfeilene nybegynnere i fransk gjør.
Homonymer og homofoner
Det franske språket er fullt av ord som høres like ut, noe som kan gjøre det ganske vanskelig for en nybegynner å avgjøre hvilket ord det er snakk om i hvilken sammenheng. Det er bare å se på ord som sein, saint, sain, seing, ceins, and ceint. Alle disse uttales helt likt, selv om det jo er lett å se at det ikke er de samme ordene ut fra hvordan de er skrevet.
Det er ikke bare-bare å være en fersk franskelev og skulle skille mellom det som står skrevet når man står overfor en ordrekke som denne!
Men hva betyr de? Absolutt helt forskjellige ting! Nemlig: Bryst, helgen, tilregnelig, signatur, "gjør sine armer sterke" (fra bibelen) og omgitt av.
Selv om du kjenner til ordene, men aldri har lært å skille mellom dem skriftlig, så er det fort gjort å erklære at du er et bryst, når du egentlig skulle si bedyre din tilregnelighet …!
Selv om du har det muntlige på stell, er det fort gjort å skrive et helt annet ord enn det du hadde ment å bruke, og da kan hele sammenhengen ramle sammen. Å bruke et homofon regnes som en skrivefeil like mye på fransk som det gjør på norsk, og i hvert fall på en gloseprøve i ditt fransk kurs.
Homonymer er ord som både kan skrives og uttales likt, men som har forskjellig betydning, mens homofoner er en undergruppe av homonymer, og beskriver ord som uttales likt, men som betyr forskjellige ting. Et klassisk eksempel på homonym på norsk er bønner – som både er en belgfrukt og en form for religiøs øvelse, det er til og med slang for flatulens…!
Når vi først snakker om homofoner, er det mange som i forbifarten kan bomme når de skal skrive "for" eller "får" – henholdsvis en preposisjon/konjunksjon og et verb/substantiv, der o-en i førstnevnte også uttales som en "å".
Det er mye som løser seg bare man kjenner sammenhengen, men det hjelper ikke så mye i en innlevering eller gloseprøve om du bommer på homonymene!
Et klassisk eksempel på et fransk homofon der mange snubler, er aussitôt, som betyr umiddelbart, mens aussi tôt er et helt annet ord, og betyr så tidlig.
Ordene uttales absolutt helt likt, og foruten mellomrommet staves de også helt likt, til og med cirkumflexen over o-en er med, likevel betyr de ganske forskjellige ting, og det er i grunn bare sammenhengen som skiller dem, men om du glemmer mellomrommet, eller har et mellomrom for mye, så får du fortsatt en rød strek under svaret. Det er blant annet disse delene av språket som gjør det vanskelig å stave riktig.
Å bruke feil aksent, eller å glemme aksenten
Fransk, i likhet med alle romanske språk, har en utbredt bruk av diakritiske tegn, og da særlig aksenter. Aksenter har som oppgave å markere trykk og hvordan ordet skal uttales, hva ordet betyr, eller for å vise til en bokstav som mangler. For eksempel hadde ordet école, som betyr skole, en s mellom e-en og c-en.
"Escole" burde jo ringe noen bjeller. Men også det norske ordet "student" har vi fra det arkaiske franske ordet "estudiant". I moderne fransk har s-en falt ut: "étudiant".
Men er dette egentlig så viktig å vite? Nei, med mindre du studerer språk på et høyere nivå, så har det ikke så mye å si, men det kan fungere som en huskeregel for å sette aksenten på rett plass! Og om du glemmer aksenten som indikerer at det tidligere var en bokstav der, så vil du uansett ha begått en skrivefeil.
Aksenten kan endre en hel bokstav alene, og den første bokstaven i alfabetet er ikke bare ett selvstendig ord på fransk, men to, avhengig av om den har en aksent eller ikke.
- A er tredjepersons entallsform av verbet avoir – å ha: j'ai, tu as, il a = jeg har, du har, han har
- À er en preposisjon: je parle à ma mère = jeg snakker med moren min
Den vanligste aksenten, som i eksemplet med école og étudiant, er bare å finne på bokstaven e, og kan som sagt indikere en manglende s, eller gjøre et substantiv om til et adjektiv. For eksempel:
- Âge betyr alder
- Âgé betyr aldrende
Et sånt eksempel viser hvor viktig det kan være å sette aksenten på riktig plass. Men det er også forskjell på hvilken vei aksenten lener seg. Vi har akuttegnet, som lener seg mot høyre, og vi har gravistegnet, som lener seg mot venstre. La oss se på et eksempel der feil tegn endrer hele meningen:
- Différent betyr annerledes.
- Diffèrent er tredjepersons flertallsform av verbet différer, som betyr skille (som i å skille mellom noe), men også for å beskrive noe som avviker.
Vi kan kjenne igjen også dette ordet i det norske språket, differanse, for eksempel, har samme ordstamme og ligger i samme betydningslandskap.
Vi har aksenter i det norske språket også, om enn ikke like utbredt. Eksempler på det, kan være ordet "idé", med akuttegn på e-en for å markere trykk på siste stavelse, og i adverbet òg, for å legge trykk på o-en. I tillegg bruker vi cirkumfleks, om enn valgfritt, når vi skal beskrive det stoffet som er på innsiden av ei jakke eller det ordet vi oftest bruker om dyremat: nemlig fôr.
Vil du få mer veiledning i aksentbruk på fransk anbefaler vi deg å se etter en privatlærer i fransk. Du finner for eksempel flere fransklærere tilgjengelige for franskkurs Oslo gjennom Superprof.
De stumme bokstavene
Nå som vi har fått en omtrentlig forståelse for hvor viktige aksenter er i det franske skriftspråket, hvordan man plasserer dem og hvilket formål de har, ikke minst hvordan de kan markere en bokstav som tidligere var en del av ordet, så skal vi se nærmere på de bokstavene som er der, men aldri uttales. Vi snakker om stumme bokstaver, en av de største kildene til feilstaving i det franske språk.
Vi har noen eksempler på stumme bokstaver i norsk bokmål også, selv om det langt ifra er like utbredt som på fransk:
- H-ene i spørreordene i bokmål er stumme: Hva, hvem, hvor, hvordan, hvilken og hvorfor.
- I mange talemål forsvinner den skrevne g-en og d-en i ord: Selge og blande, for eksempel – selv om de uttales i enkelte dialekter.
- Skj-lyden uttales ikke fonetisk, og k-en forsvinner i uttalen: Skjønner, for eksempel.
- Det samme gjelder kj- og ki-lyden, som i kjøkken og kiosk, selv om mange nok er redde for at denne er gjennom et generasjonsskifte og i ferd med å falle sammen med skj-lyden.
- Stod og gav er tillatte former av de mer moderne sto og gav. I østnorsk uttales stort sett verken d-en eller v-en i disse ordene uansett hvordan de staver, men i enkelte dialekter er de fortsatt til stede.
Så hva er det viktigste å tenke på når du skal bli god i fransk? Noe av det vanskeligste med å lære seg fransk er jo at det er så lite fonetisk. Men på den annen side er reglene for fransk skriftspråk ganske rigide, i motsetning til i norsk, der har vi ikke bare to offisielle skriftspråk, men også store valgmuligheter innenfor målformene.
Om man ser bort fra de uendelige variasjonene vi har av dialekter i Norge, så har vi et langt mer fonetisk skriftspråk enn hva som er tilfelle i fransk. Med fonetisk mener vi hvorvidt skriftspråket ligger nære uttalen. Hvis du ønsker å lære mer om det, så kan du lære fransk på nett gjennom Superprof.
Poenget med de stumme bokstavene er at de ikke uttales. Dette gjør at man fort kan få enkelte skrivefeil i språket.
La oss se på noe av det helt grunnleggende du bør vite om de stumme bokstavene i det franske skriftspråket.
- Akkurat som på engelsk, så er e-en i slutten av et ord alltid stum – med mindre den har en aksent.
- H-en i fransk er alltid enten helt stum, oppfører seg som en vokal, eller som en aspirasjon – altså som et utpust, når den fungerer som en konsonant.
- S-en i slutten av franske ord er som regel stum, som i: vous, nous, bas og temps. (du, vi, lav og tid). Det finnes unntak, som fils (sønn). L-en, som stort sett uttales, er her stum, mens s-en, som stort sett er stum, i dette tilfellet uttales.
- X er stort sett stum, som i ord som prix, deux, époux og choux (pris, tallet to og flertallsformen av kål), mens den i noen ord erstattes av en s, som i six og dix (tallene seks og ti), for eksempel.
Selv om det kanskje ikke akkurat kan virke sånn når du først skal begynne å lære deg fransk, så er det faktisk i det store et ganske logisk språk!
Ord som ofte skrives feil
Om du ikke allerede er overveldet av homonymer, aksenter og stumme bokstaver, så har vi enda flere ortografiske fallgruver du kan ramle i når du skal lære deg det franske skriftspråket. En av dem er uregelrette substantiver i flertall.
Det ordet vi nevnte tidligere, choux, eller kål på norsk, har entallsformen chou, for eksempel. Som på engelsk, markerer man som oftest flertall med en s eller es i slutten av ordet. Eller, som i nevnte tilfelle, en x som uttales som en s.
Denne regelen har flere unntak enn bare kål, og for å markere flertallsbøying av ord som journal, jeu, château, bateau (journal (enda et fransk lånord i norsk!), spill, slott og båt), blir det lagt til en x på slutten av ordet: journaux, jeux, château og bateux.
Les mer om unntak i fransk grammatikk for å få full oversikt til din undervisning.
Men hvordan skal man holde orden på alle disse reglene og unntakene, og hva er den beste måten å lære å skrive dem korrekt? Ikke stol på stavekontrollen alene. Tenk bare på alle homonymene som vi alt har snakket om; i fransk er det fort gjort å stave feil ord korrekt, og stavekontrollen tar som kjent ikke høyde for sammenheng.
Stavekontrollen kan imidlertid hinte om slurvefeil, feil aksentuering, og så videre, så noe nytte kan den ha, men det er like greit bare å lære seg å stave de vanskeligste ordene først som sist, og ikke legge all lit på et verktøy med stor feilmargin.
Men hvordan blir du bedre i skriftlig fransk? Å lese alt interessant du kommer over på fransk er ikke dumt! Å lage en liste over de ordene du synes er vanskelig å stave kan være en god idé. Du kan også presentere dem for din lærer på franskkurs Tromsø eller øve med en medelev.
Ikke minst er det lurt å bruke alle nye ord så ofte du kan: sett dem i sammenheng og skriv dem ned – gjerne for hånd, noe som aktiverer nervebaner i hjernen som har med øye-hånd-koordinasjon å gjøre. Dette gjør det ofte lettere å huske stavemåten!
Det er egentlig ikke vanskeligere å lære seg å skrive på fransk enn andre språk, så lenge du lærer både reglene og unntakene.
Forhåpentlig har denne artikkelen hjulpet deg litt på vei! Så da er det bare å sette i gang med skrivingen. Eller allons-y! som man ville sagt det på fransk.
Likte du denne artikkelen? Vurder den!
Loading...
