Du har nok sannsynligvis hørt om norrønt før. Norrønt er en viktig del av norskundervisningen på skolen, men vet du hva egentlig hva det er? Og ikke minst, hva slags påvirkning dette språket har hatt på norsk i dag? I denne artikkelen skal vi gå gjennom nettopp dette!
Om du er interessert i å lære mer om norsk, kan du for eksempel sjekke ut et norsk kurs Oslo i dag.
Historien bak det norrøne språket
Tilbake til vårt innledende spørsmål: Hva er egentlig norrønt? Kort fortalt er norrønt er det språket som ble snakket i Norge i vikingtiden og middelalderen. Vi sier gjerne at det norrøne språket oppstod rundt år 700 evt. Det ble til etter en periode på 200 år med store forandringer i språket som ble snakket i de skandinaviske landene.
Norrønt oppstod fra urnordisk, som ble snakket i både Danmark, Sverige og Norge. Rundt tiden da norrønt oppstod, ser man imidlertid at det begynner å skje en splittelse i de skandinaviske språkene. Den østnordiske grenen skulle senere bli grunnlaget for svensk og dansk.
Den andre grenen, den vestnordiske, er den vi gjerne kaller norrønt. Norrønt ble snakket i Norge, i tillegg til på Island og Færøyene, som følge av at nybyggere fra fastlandet tok språket med seg.
Hva er "gammelnorsk"?
Du har sikkert hørt betegnelsen "gammelnorsk" brukt ved flere anledninger, men hva er egentlig gammelnorsk? Gammelnorsk refererer til samme språk, men med en mer spesifikk betegnelse. Forskjellen er at mens gammelnorsk brukes for å vise spesifikt til det språket som ble snakket i Norge i perioden fra vikingtiden og inn på 1300-tallet, rommer norrønt språket slik det ble snakket både i Norge og på Island.
Det er ofte nyttig å kunne skille mellom de to versjonene av språket, ettersom de ikke alltid - og gjennom årene i stadig mindre grad - sammenfaller.
Med det sagt: La oss se nærmere på noen av de viktigste trekkene ved norrønt og det gammelnorske språket, både lingvistisk og historisk. Vi begynner på begynnelsen, med eldre norrøn tid (vikingtiden).
Språkutviklingen fra urnordisk til norrønt (700-1050)
Overgangen fra urnordisk til norrønt hadde allerede skjedd i flere hundre år i forløp av denne perioden, i det som gjerne kalles synkopetiden. Perioden har fått dette navnet fordi den var i stor grad preget av synkopering. Synkopering er en form for språklig sammentrekning som går ut på at en trykklett vokal faller bort.
Fra 700-tallet ser vi derfor ikke denne typen drastiske endringer i språket, selv om det heller aldri er statisk. Det vi imidlertid kan se, er at forskjellene øker mellom norrønt og de andre nordiske språkene. I tillegg oppstår det tydeligere skiller innenfor norrønt, ikke minst mellom Norge og Island.
Runealfabetet futhark
I eldre norrøn tid ble språket skrevet med runer. Runealfabetet kalles gjerne futhark, etter de seks første runene. Den eldste innskriften vi kjenner til, er fra rundt år 150 evt. Den eldre runerekka, som vi gjerne kaller den versjonen av runealfabetet som var i bruk før norrøn tid, bestod av 24 tegn fordelt på tre grupper.
Samtidig som det skjedde store endringer i språket, ble det imidlertid også gjort forandringer i alfabetet.
Den yngre runerekka ble til rundt år 700, samtidig med at norrønt fikk fotfeste som et nytt, mer stabilt språk i Norge. Den var en redusert versjon av den eldre runerekka, og bestod bare av 16 runer.
Det er ikke klart hvorfor det opprinnelige runealfabetet ble forenklet, men det kan blant annet være grunnet lydendringer i språket og grafiske forenklinger.
Den yngre runerekka hadde ikke et fast utseende, men tok flere forskjellige former. Det er vanlig å skille mellom to hovedtyper: langkvistruner (normalruner) og kortkvistruner (stuttruner).
Forskjellen mellom de to formene kunne være mer eller mindre drastisk:
- M tok gjerne form av ᛉ eller ᛙ.
- A kunne ta form av ᛅ eller ᛆ.
- S kunne se ut som ᛋ eller ᛌ.
- H kunne se slik ᚼ eller slik ᚽ ut.
Det var dessuten ikke slik at lang- og kortkvistruner eksisterte separat: Ofte brukte man en kombinasjon av de to formene når man skrev. Det var nettopp en kombinasjonsvariant som ble grunnlaget for runealfabetet slik det ble brukt i middelalderen. Innføringen av det latinske alfabetet, som kom med kristendommen, skulle også ha betydning for runealfabetets utforming.
Karakteristiske trekk ved eldre norrønt
To viktige endringer fra urnordisk til norrønt er lydendringene omlyd og brytning. Begge disse endringene henger sammen med det tidligere nevnte bortfallet av trykklette vokaler.
Omlyd
Omlyd er når vokallyden i en trykksterk stavelse blir lik som lyden i påfølgende trykklette stavelse. Vi har i dette tilfellet å gjøre med både a-omlyd, i-omlyd og u-omlyd.
I a-omlyden, som dukker opp først av de tre, senkes u til o, og i noen tilfeller blir i til e.
Denne endringen fikk større fotfeste i Norge enn i Sverige og Danmark. For å ta et par eksempler: Det norske ordet kolle har sin svenske motpart i kulle. Den danske motparten til norske botn er bunn. I siste eksempel ser vi imidlertid også hvordan versjonene uten omlyd har en tydelig plass i norsk, og spesifikt bokmål: bunn, kull.
Hvis du ønsker å lære mer om slike språklige fenomener, kan et norskkurs være en utmerket måte å dykke dypere inn i norsk språk og dets utvikling.
I-omlyden er synlig i mange bøyningsformer. Her går á/å over til æ, a går over til e, o går over til ø, u blir til y, og au blir til ey/øy.
I gammelnorsk er for eksempel flertallsformen av sunr (sønn) synir. Også den moderne nynorske varianten av ordet har i-omlyd: son - søner.
Brytning
Brytning er når e-lyder i rotstavelsen blir "brutt ned" til io eller ia. Helpan ble for eksempel til hjalpa (hjelpe).
I andre germanske språk, som tysk, har e-en blitt stående. Slik kan de moderne språkene gi oss innsikt i utviklingen som skjedde for århundrer siden i. Det tyske ordet Erde har for eksempel sin norske motpart i jord, som på norrønt het jǫrð.
Det er også mulig at brytning er årsaken til at vi i dag sier jeg heller enn ek/eg. Denne utviklingen kan imidlertid også ha andre årsaker i norsk språkhistorie.
Økende forskjell mellom skandinaviske språk
Mot slutten av viktingtiden blir forskjellene mellom de skandinaviske språkene stadig større. På svensk og dansk forenkles en rekke diftonger (vokalkombinasjoner): Høyra ble for eksempel til høra, og dauðr til døðr. Denne endringen sprer seg etter hvert også til flere norske dialekter.
En siste ting vi merker oss at skjer i løpet av eldre norrøn tid, er at vi får bestemt artikkel, og nærmere bestemt etterhengt bestemt artikkel. Dette er ganske unikt i de germanske språkene, men et fellestrekk for alle de nordiske språkene, med unntak av vest- og sønderjysk (altså dialekter som snakkes på Jylland).
Utviklingen av gammelnorsk fra 1050-1350
Vi har mye mer inngående kunnskap om yngre norrøn tid enn om den forutgående perioden. Det er rett og slett fordi kildematerialet er mye større.
Overgangen fra eldre til nyere norrøn tid skjer omtrent samtidig som Norge blir kristnet, og dette er tvilsomt tilfeldig. Man antar at det er med kristendommen latin og det latinske alfabetet kom i bruk i Norge.
Hvordan se forskjell på runer og latinske bokstaver
Det latinske alfabetet ble sannsynligvis brukt til å skrive norrønt allerede på 1000-tallet, blant annet i lover. Vi kjenner imidlertid verken til norske eller islandske håndskrifter fra tidligere enn 1100-tallet.
Runene var fortsatt i bruk i denne perioden, men de fikk altså konkurranse fra det latinske alfabetet. Det ble også påvirket av det, og gjennomgikk forandringer som følge av sameksistensen mellom de to alfabetene.
Runealfabetet fikk for eksempel flere nye runer. Man laget nye tegn ved hjelp av såkalt punktering:
- ᛒ (b) fikk varianten ᛔ (p).
- ᛐ (t) fikk varianten ᛑ (d).
- ᚴ (k) fikk varianten ᚵ (g)
I all hovedsak sluttet man å bruke runer i Norge og Norden på 1400-tallet, med unntak av visse områder. Verken bruken eller kunnskapen forsvant imidlertid aldri helt.
Kjennetegn på norske dialekter
Dialekter er ikke noe nytt, og det sier seg selv at vi får et bedre innblikk i dialektmangfoldet der det finnes et stort kildemateriale å hente informasjon fra. Likevel kan vi si at dialektforskjellene fortsatte å utvikle seg og bli mer markante i løpet av denne perioden. Dialektene har også vært i bakgrunn av språkdebatten som oppsto i senere tid.
Noen av de viktigste trekkene som skilte dialektgruppene fra hverandre, er de følgende:
- Vokalharmoni: Vanligst på Østlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge, uvanlig i sør- og vestnorske dialekter. I norrønt tar det form av at endevokalen reguleres mellom i og e, og mellom u og o, bestemt av om vokalen i rotstavelsen er høy eller lav.
- Former uten omlyd: Vi har tidligere snakket om at omlyd preget det norrøne språket og skilte det fra svensk og dansk. I de østnorske dialektene ble imidlertid former uten omlyd tidlig (før 1300) tatt i bruk. Vi ser eksempler på dette i ord som hafuer for hefir (har) og kom(m)er for kemr (kommer). I dag er både har og kommer vanlige også utenfor østlandet, har riktignok mer enn kommer.
- Forenkling av diftonger: På Østlandet ble mange av diftongene (doble vokaler) til enkle vokaler. Dette ser vi i ord som mer for meir og høræ for høyra.
I tillegg ser vi at det på 1300-tallet har blitt vanlig at det kommer inn en ekstra vokal før r. Dette ser vi nettopp i ord som kommer, men også i blant annet fager (fagr) og ligger (liggr). På Østlandet, Nordvestlandet og i Trøndelag setter man vanligvis inn en e, mens man på Sørvestlandet vanligvis ser en a eller æ.
Lær mer om norsk uttale og dialekter gjennom norskkurs på nett.
1200-tallet og nedertysk påvirkning
På 1200-tallet ble det norrøne språket sterkt påvirket av nedertysk, særlig på grunn av handelen som foregikk med hanseatene. Dette førte til at en rekke nedertyske ord har vært i bruk i språket vårt helt siden den gang: herre, frue, skute, klok og bruke, for å nevne noen.
Man regner med at grunnen til at bergenske i dag kun har to kjønn, felleskjønn og intetkjønn, er at språket ble forenklet for å være lettere forståelig for de tysktalende handelspartnerne. Dette skjedde imidlertid ikke før senere: Hanseatene etablerte seg ikke ordentlig i byen før i 1350, da de opprettet Det tyske kontor på Bryggen. Her holdt de til i et par århundrer.
Med etableringen av Det tyske kontor er vi forbi svartedaudens ankomst og det vi regner som sluttpunktet for det norrøne språkets tidsalder i Norge. Utover 1300-tallet har det blitt stadig tydeligere at noe er i ferd med å skje med talemålet, og vi kan igjen se raske språklige endringer, spesielt en stor utvikling i dialektene.
Nettopp svartedauden regnes som en katalysator for språkendringene, som fra midten av 1300-tallet virkelig skyter fart. Vi er nå på vei inn i en ny overgangsperiode: mellomnorsk.
Likte du denne artikkelen? Vurder den!
Loading...
