Norsk språkhistorie på 1800-tallet er sterkt preget av uavhengigheten fra Danmark, nasjonalromantiske vinder og ønsket om å finne frem til et virkelig norsk språk.

Dette fører frem til systematiseringen av to versjoner av norsk til to skriftmål: De vi i dag kaller bokmål og nynorsk.

Vi kan sette en avklart opprinnelsesdato for nynorsken med utgivelsen av Ivar Aasens Prøver av Landsmaalet i Norge i 1853. Boka består av to deler: En samling av dialektprøver av 20 bygdemål fra hele landet, og et forslag til en norm for det nye skriftspråket landsmål.

Med bokmål er prosessen mer gradvis. Bokmål er på mange måter et blandingsmål mellom det danske skriftspråket, som hadde dominert i Norge siden begynnelsen av 1500-tallet, og de norske dialektene. Et par tiår etter oppløsningen av Danmark-Norge begynte det for fullt å ses på som et problem at dansk var skriftspråket i Norge.

På 1830-tallet vokste det frem en språkdebatt om hvorvidt det var greit å blande norske ord i det danske skriftspråket, for slik gradvis å oppnå et skriftspråk som fungerer for nordmenn. Alternativet for en som ville ha et norsk skriftspråk, var å konstruere et, gjerne med utgangspunkt i en bestemt dialekt, med klare bånd til gammelnorsk.

Som vi som lever i fremtiden vet, ble begge disse fremgangsmåtene tatt vellykket i bruk, og resultatene er i bruk den dag i dag.

en plakat med bilde av hodet til en rekke norske forfattere i et rutenett, i midten står det "kom ind og se vort store boklager"
Denne reklameplakaten fra Gyldendal fra rundt 1920 viser at det danske fremdeles er svært synlig i riksmålet, men g-en i "bog" har blitt til k. (Kilde: Nasjonalbiblioteket)

Det er mye å ta fatt i når vi snakker om det norske språkets utvikling fra 1800-tallet av. Debatten mellom Henrik Wergeland og P. A. Munch i 1832 var langt fra den siste språkdebatten som skulle herje i landet.

Forslag til landsmålsnorm av Ivar Aasen? Mer språkdebatt. Knut Knudsens standhaftige argumentasjon for at skriftspråket burde ligne talemålet? Ja da, enda mer debatt. La oss se nærmere på bakgrunnen for det nyeste kapittelet i norsk språkhistorie.

De beste lærerne tilgjengelig
Eeke
5
5 (4 Evaluering(er))
Eeke
150kr
/t
Gift icon
1. kurstime gratis!
Kent
5
5 (8 Evaluering(er))
Kent
325kr
/t
Gift icon
1. kurstime gratis!
Camilla malvine
5
5 (5 Evaluering(er))
Camilla malvine
300kr
/t
Gift icon
1. kurstime gratis!
Euphy
5
5 (4 Evaluering(er))
Euphy
450kr
/t
Gift icon
1. kurstime gratis!
Stefan
5
5 (1 Evaluering(er))
Stefan
150kr
/t
Gift icon
1. kurstime gratis!
Cecilie
5
5 (9 Evaluering(er))
Cecilie
500kr
/t
Gift icon
1. kurstime gratis!
Marija
5
5 (5 Evaluering(er))
Marija
250kr
/t
Gift icon
1. kurstime gratis!
Euphy
5
5 (4 Evaluering(er))
Euphy
450kr
/t
Gift icon
1. kurstime gratis!
Cecilie
5
5 (9 Evaluering(er))
Cecilie
500kr
/t
Gift icon
1. kurstime gratis!
Syed
5
5 (35 Evaluering(er))
Syed
500kr
/t
Gift icon
1. kurstime gratis!
Adri
5
5 (9 Evaluering(er))
Adri
470kr
/t
Gift icon
1. kurstime gratis!
Astri elise
5
5 (3 Evaluering(er))
Astri elise
168kr
/t
Gift icon
1. kurstime gratis!
Anne
5
5 (1 Evaluering(er))
Anne
400kr
/t
Gift icon
1. kurstime gratis!
Maria
5
5 (3 Evaluering(er))
Maria
350kr
/t
Gift icon
1. kurstime gratis!
Lars
5
5 (7 Evaluering(er))
Lars
500kr
/t
Gift icon
1. kurstime gratis!
Kevin
5
5 (3 Evaluering(er))
Kevin
200kr
/t
Gift icon
1. kurstime gratis!
Ylva
5
5 (3 Evaluering(er))
Ylva
300kr
/t
Gift icon
1. kurstime gratis!
Eeke
5
5 (4 Evaluering(er))
Eeke
150kr
/t
Gift icon
1. kurstime gratis!
Kent
5
5 (8 Evaluering(er))
Kent
325kr
/t
Gift icon
1. kurstime gratis!
Camilla malvine
5
5 (5 Evaluering(er))
Camilla malvine
300kr
/t
Gift icon
1. kurstime gratis!
Euphy
5
5 (4 Evaluering(er))
Euphy
450kr
/t
Gift icon
1. kurstime gratis!
Stefan
5
5 (1 Evaluering(er))
Stefan
150kr
/t
Gift icon
1. kurstime gratis!
Cecilie
5
5 (9 Evaluering(er))
Cecilie
500kr
/t
Gift icon
1. kurstime gratis!
Marija
5
5 (5 Evaluering(er))
Marija
250kr
/t
Gift icon
1. kurstime gratis!
Euphy
5
5 (4 Evaluering(er))
Euphy
450kr
/t
Gift icon
1. kurstime gratis!
Cecilie
5
5 (9 Evaluering(er))
Cecilie
500kr
/t
Gift icon
1. kurstime gratis!
Syed
5
5 (35 Evaluering(er))
Syed
500kr
/t
Gift icon
1. kurstime gratis!
Adri
5
5 (9 Evaluering(er))
Adri
470kr
/t
Gift icon
1. kurstime gratis!
Astri elise
5
5 (3 Evaluering(er))
Astri elise
168kr
/t
Gift icon
1. kurstime gratis!
Anne
5
5 (1 Evaluering(er))
Anne
400kr
/t
Gift icon
1. kurstime gratis!
Maria
5
5 (3 Evaluering(er))
Maria
350kr
/t
Gift icon
1. kurstime gratis!
Lars
5
5 (7 Evaluering(er))
Lars
500kr
/t
Gift icon
1. kurstime gratis!
Kevin
5
5 (3 Evaluering(er))
Kevin
200kr
/t
Gift icon
1. kurstime gratis!
Ylva
5
5 (3 Evaluering(er))
Ylva
300kr
/t
Gift icon
1. kurstime gratis!
Start nå

Opptakten: Hva la grunnlaget for de nye norske skriftspråkene?

Også på 1700-tallet hadde det vært viet interesse til de norske dialektene, blant annet gjennom innsamlinger av ord brukt i talemålet. På oppdrag av regjeringen sendte flere embedsmenn inn samlinger av ord i bygdemål. Enkelte bibelvers ble oversatt til dialekt. Det ville riktignok være å overdrive å kalle dette en bevegelse, men det viser at tanken om et norsk skriftspråk absolutt var til stede blant mange, om enn i mer pragmatisk enn revolusjonær form.

Danmark styrte over Norge i århundrer. Man regner gjerne tidspunktet for den danske overtagelsen fra 1537, med reformasjonen, men den danskspråklige innflytelsen var i full sving fra siste halvdel av 1400-tallet. Utover 1500-tallet kom imidlertid innføringen av dansk som skriftspråk på alle områder, både administrativt, rettslig og kirkelig, og det ble også standardspråk for både litteratur og hverdagsbruk.

Da Danmark ble stående på tapende side i Napoleonskrigene og måtte gi fra seg Norge til Sverige, skulle man kanskje tro at nordmenn var ivrige etter å kaste det danske språket. Det ser imidlertid ut til at en større bekymring i den første perioden etter 1814 var at nordmenn skulle bli tvunget til å begynne å skrive svensk. Denne frykten viste seg heldigvis å være ubegrunnet.

Men det er kanskje ikke så rart at et land med en viss grad av mindreverdighetskomplekser, i en tid der gryende romantiske strømninger la stor vekt på nasjonens ånd og språket som uttrykk for folkets identitet og særpreg, etter hvert begynner å diskutere muligheten for å skape, eller egentlig hente frem, et virkelig norsk skriftspråk.

Vi ser lignende prosesser med språkinnsamling og systematisering i flere andre land, blant annet Færøyene og Kroatia, i samme periode.

Det kommer derfor ikke som noe sjokk at nasjonalromantikken slo ut i full blomst på samme tid som Wergeland og P. A. Munchs nevnte offentlige diskusjon om hvordan man best kunne finne frem til dette norske språket, på 1830-tallet. Vi kan se på dette som opptakten til det som skjer i det påfølgende tiåret, 1840-tallet, da to språkforskere begynte å gjøre seg virkelig synlige med to ganske forskjellige tilnærminger til utformingen av det norske skriftspråket.

Nynorsk: Ivar Aasen, språkhistorie og en "revolusjonær" tilnærming til dannelsen av et skriftspråk

Ivar Aasen ble født i 1813 i Ørsta. Han var språkforsker og dikter, men også botaniker. Selv om han ikke står bak alle de konkrete grammatiske elementene ved landsmålet, siden de er hentet fra eksisterende dialekter, er utvalget utvilsomt hans. Man kan dessuten vanskelig overvurdere arbeidet som ligger bak.

en grafittegning av ivar aasen, bare hodet og toppen av skuldrene er tegnet
Ivar Aasen, tegnet av Olav Rusti. Fra boka Reise-Erindringer og Reise-Indberetninger 1842–1847 (1917).

Allerede på 30-tallet formulerte Aasen en visjon for et norsk skriftspråk, bygget på overleverte dialekter og det norrøne skriftspråket. I det påfølgende tiåret reiste han rundt i landet og samlet inn dialekter, som han så systematiserte og dokumenterte i flere utgivelser.

En stor del av jobben bestod i å finne de systematiske likhetene mellom de norske dialektene.

Innsamlingen og analysen førte frem til et forsøk på en språknorm i 1853, med Prøver av Landsmaalet i Norge, som skulle legge grunnlaget for det vi i dag kjenner som nynorsk. Han fulgte opp med flere utgivelser: Norsk Grammatik fra 1864 og Norsk Ordbog fra 1873.

Også norrønt, eller spesifikt viking- og middelalderspråket gammelnorsk, hadde en betydelig innvirkning på den opprinnelige utformingen av landsmålet.

Aasen kalte språket Landsmaal. Fra 1917 ble det skrevet slik vi ville stavet det i dag, landsmål, med liten bokstav og å i stedet for aa. Som vi kan skimte fra dette, skjedde det justeringer og utvikling i målet, til tross for at Aasens opprinnelige normforslag fremdeles er godt synlig i målet.

Bruken av majuskel (stor bokstav) i begynnelsen av substantiver var forsvunnet i den første revideringen av rettskrivingen, i 1901. Dette var imidlertid forårsaket av en reform fra Kirkedepartementet i 1877, åtte år før jamstillingsvedtaket sidestilte de to norske skriftspråkene, som gjorde bruken av stor bokstav i substantiver frivillig.

Den mest betydningsfulle endringen fra denne runden, må imidlertid sies å være innføringer av hovedformer og sideformer. Det ble altså flere lovlige måter å skrive mange ord på, selv om det i visse kontekster, som undervisning, ble forventet at man holdt seg til hovedformen.

Systemet med hovedformer og sideformer var i bruk helt frem til 2012.

La oss se på et nynorsk substantivs utvikling fra 1864 til 1938: skål. Her står det i ubestemt/bestemt entall og ubestemt/bestemt flertall. Parentes markerer sideformene.

  • 1864: Skaal / Skaali / Skaaler / Skaalerna
  • 1901: skaal / skaali / skaaler (skaalir) / skaalerna (skaaline)
  • 1917: skål / skåli / skåler / skålene
  • 1938: skål / skåla (skåli) / skåler / skålene

Allerede i 1885 ble som nevnt landsmålet sidestilt med dansk, riktignok ikke uten masse aktivisme og engasjement, blant annet fra det nyopprettede politiske partiet Venstre.

I forslaget som ble lagt frem for Stortinget, ble dansk omtalt som "vort almindelige Skrive- og Bogsprog". Men hva har skjedd med dansken og fornorskingsplanene i løpet av disse årene?

Bokmål: Knud Knudsen, språkdebatt og fornorsking

Parallelt med utviklingen av landsmålet begynte også et arbeid med å fornorske det danske skriftspråket. I spissen for denne bevegelsen finner vi Knud Knudsen. Denne språkhistoriens bauta var lærer og språkforsker, og han levde fra 1812 til 1895.

Knud Knudsen begynte på 1840-tallet å arbeide aktivt for å få gjennomslag for en bestemt tilnærming til utviklingen av et skriftspråk for nordmenn. Denne tilnærmingen var å gradvis skifte ut danske ord i skriftspråket med norske, med "den dannede dagligtale" som utgangspunkt for tilleggene.

Bakgrunnen til at han var så opptatt av å skape en slik endring, og dessuten gjennom rettskrivingsreformer, var at han ønsket at skriftspråket skulle være mer tilgjengelig for dem som skulle lære det, primært barn. Av samme grunn var han opptatt av at skriftspråket skulle samsvare godt med talen.

Dansk hadde allerede gått gjennom betydelige endringer midt på 1700-tallet for å gjøre språket mer tilgjengelig og forståelig for vanlige folk. Det innebar blant annet at man kvittet seg med lånord fra fransk og latin, og erstattet dem med en rekke nyord. Likevel hadde altså skriftspråket forbedringspotensial, uansett om brukeren var norsk eller dansk.

Arbeidet med å gjøre endringer i skriftspråket for at det skulle ligge tettere på uttalen, var det Knudsen først fikk gjennomslag for. Dette innebar blant annet å fjerne stumme bokstaver og dobbeltvokaler, for eksempel i ord som Meel, som ble til Mel, og gaae, som ble til gaa. Dette er ikke egentlig en del av fornorskingen, mer en del av en forenkling.

I språkreformen i 1907 fikk Knudsens visjon om et skriftspråk som gjenspeiler talemålet, effekt. Her innførte man norske "harde" konsonanter for danske "bløte": fra b til p, fra til og fra til k, og fikk dermed ord som "bløt", "gripe" og "skrike".

En ny språkreform i 1917 forsterket bevegelsen mot talemålspåvirkning. Man ble kvitt stumme lyder i ord som "mand" og "fjeld", som ble til "mann" og "fjell". Man innførte dessuten dobbel konsonant der uttalen fordret det, som i "takk".

Samnorsk og sameksistens

en holdningskampanje mot samnorsk på TV, det står "MOT samnorsk i Kringkastingen"
Ikke alle var tilhengere av samnorsk. Norsk lytterforening, etablert i 1955, talte riksmålets sak. (Kilde: Arkivverket / VisualHunt)

Landsmål og riksmål utøvde definitivt påvirkning på hverandre. Det er for eksempel landsmålsformene vi kan takke for at diftonger i mye større grad kom inn i riksmålet i ord som "stein" og "øy", og for hunkjønnsformer som "lia", og preteritumsform med a-ending, som "mista", "planta" og så videre.

De to skriftspråkenes sameksistens har imidlertid vært turbulent, og det har vært store diskusjoner og uenigheter om norsk språkpolitikk. Det var ikke uproblematisk med to skriftnormer for ett språk da det ble innført i 1885, og det er det heller ikke i dag, 137 år senere.

Det er derfor ikke overraskende at det har blitt fremmet forslag om å slå de to målene sammen. Mest nevneverdig er Moltke Moes forslag om en gradvis overgang til såkalt samnorsk, opprinnelig luftet på et foredrag i 1906. Han var ikke den første til å legge frem en slik tanke - den hadde vært til stede siden perioden rundt sidestillingen av de to skriftspråkene.

Denne gangen fikk imidlertid tanken betydelig innflytelse, spesielt på rettskrivingsreformene i 1917 og 1938.

De valgfrie formene vi allerede har nevnt, var ofte former som lente seg mot en mellomposisjon mellom landsmål og det som på dette tidspunktet hadde fått navnet riksmål. I riksmål finner vi blant annet sideformer som "bru", og valgfri a-endelse i bestemt form entall av substantiv. I 1938 tok man dette et hakk videre og gjorde a-endelse obligatorisk i flere hunkjønnsord, som "sola" og "boka".

I nynorsk, derimot, ble former som "sola" og "boka" oppgradert fra sideform til hovedform, på bekostning av i-endelsene.

Det var imidlertid langt fra alle som satte pris på endringene samnorsken førte til, og det ble etter hvert store reaksjoner på utviklingen i språket, spesielt på bokmålssiden, og spesielt når det gjaldt de radikale elementene. De kraftige reaksjonene førte til at man i rettskrivingsreformen fra 1959 blant annet gikk tilbake til mer tradisjonelle bokmålsverbformer ("danset" i stedet for "danste", for eksempel).

I nynorsken ble derimot mange av tilnærmingsvariantene solidifisert som (sidestilt) hovedform, som "høre" ved siden av "høyre".

Til tross for at motstanden vokste allerede på 50-tallet, må vi inn på 2000-tallet før vi ser en endelig og eksplisitt avvisning av tilnærmingspolitikken fra styresmaktenes side. Den såkalte "tilnærmingsparagrafen" ble opphevet i 2002, og i de påfølgende reformene, i 2005 og 2012, ser vi at man innenfor både bokmål og nynorsk velger bort former som representerer tilnærmingstankegangen.

Dermed ser vi at de to målformene sameksisterer - om ikke harmonisk, så i hvert fall relativt stabilt, enn så lenge.

Dette er jo egentlig ikke slutten på historien. Fremtiden vil vise hvilken retning språket vårt - hvis vi ikke skal si språkene våre - tar de neste hundre årene. Den språkinteresserte må altså smøre seg med tålmodighet - eller gjøre som Aasen og Knudsen og ta utviklingen i egne hender.

>

Plattformen som kobler privatlærere og elever

Første kurstime gratis

Likte du denne artikkelen? Vurder den!

5,00 (1 vurdering(er))
Loading...

Åshild

Jeg liker bøker, kunst og turer i skog og mark. Planene mine for nær fremtid er å lære meg spansk og å dyrke mine egne grønnsaker.