Norsk språkhistorie på 1800-tallet markerer en spennende og dynamisk periode hvor språket vårt ble en viktig del av nasjonsbyggingen. Etter unionsoppløsningen med Danmark i 1814, søkte Norge en tydeligere kulturell og språklig identitet.
Nasjonalromantikken og debatten om et norsk skriftspråk
Inspirert av nasjonalromantikken og europeiske språkbevegelser startet en intens debatt om hvordan man kunne utvikle et genuint norsk skriftspråk som reflekterte nasjonens historie og kultur. Denne perioden la grunnlaget for de to norske skriftmålene vi har i dag: bokmål og nynorsk.
Debatten som oppsto på 1830-tallet mellom Henrik Wergeland og P. A. Munch var et startskudd for dette prosjektet. Skulle man gradvis fornorske det danske språket, eller skape et nytt skriftspråk basert på norske dialekter og gammelnorsk? Begge tilnærmingene fikk sine forkjempere: Knud Knudsen for bokmålet og Ivar Aasen for nynorsken.
Gjennom reformer, systematisering og innsamlingsarbeid vokste de to skriftspråkene frem – parallelt og ofte i konflikt. Resultatet er synlig i dag, hvor begge skriftmålene står som levende uttrykk for Norges mangfoldige språkarv.
Du vil garantert høre mer om språkdebatten og våre skriftspråk i løpet av dine norskkurs online. Det er også en viktig del av pensum i grunnskolen og du bør derfor notere deg ned noen viktige datoer og argumenter.
Denne reklameplakaten fra Gyldendal fra rundt 1920 viser at det danske fremdeles er svært synlig i riksmålet, men g-en i "bog" har blitt til k. (Kilde: Nasjonalbiblioteket)
Tidslinje for norsk språkhistorie (1800-tallet til i dag)
1814: Norge blir selvstendig fra Danmark gjennom inngåelsen av unionen med Sverige.
1832: Henrik Wergeland og P. A. Munch starter språkdebatten om norsk skriftspråk.
1853: Ivar Aasen gir ut Prøver av Landsmaalet i Norge, grunnlaget for nynorsk.
1864: Knud Knudsen publiserer Unorsk og norsk, som fremmer et skriftspråk basert på norsk talemål.
1885: Jamstillingsvedtaket fastslår likestilling mellom riksmål og landsmål som offisielle skriftspråk.
1907: Rettskrivningsreformen fjerner mange danske trekk fra riksmålet.
1700-tallet til 1814: Grunnlaget for de nye norske skriftspråkene
Også på 1700-tallet hadde det vært viet interesse til de norske dialektene, blant annet gjennom innsamlinger av ord brukt i talemålet. På oppdrag av regjeringen sendte flere embedsmenn inn samlinger av ord i bygdemål. Enkelte bibelvers ble oversatt til dialekt. Det ville riktignok være å overdrive å kalle dette en bevegelse, men det viser at tanken om et norsk skriftspråk absolutt var til stede blant mange, om enn i mer pragmatisk enn revolusjonær form.
Danmark styrte over Norge i århundrer. Man regner gjerne tidspunktet for den danske overtagelsen fra 1537, med reformasjonen, men den danskspråklige innflytelsen var i full sving fra siste halvdel av 1400-tallet. Utover 1500-tallet kom imidlertid innføringen av dansk som skriftspråk på alle områder, både administrativt, rettslig og kirkelig, og det ble også standardspråk for både litteratur og hverdagsbruk.
Overgangen fra dansk til norsk (1814 og fremover)
Da Danmark tapte Napoleonskrigene og måtte gi fra seg Norge til Sverige, skulle man kanskje tro at nordmenn ønsket å kaste det danske språket. I stedet var frykten stor for at svensk ville bli det nye skriftspråket. Denne frykten viste seg heldigvis å være ubegrunnet.
Etter unionsoppløsningen i 1814 ble språklig identitet et viktig tema. Inspirert av nasjonalromantikken begynte nordmenn å diskutere muligheten for et genuint norsk skriftspråk. Disse debattene, som virkelig blomstret på 1830-tallet, la grunnlaget for utviklingen av de to skriftmålene vi kjenner i dag.
Hvis du er interessert i å utforske denne historien nærmere og lære mer om norsk språk, kan et Jessheim norskkurs være en utmerket mulighet til å fordype deg i språkets utvikling og kultur.
Her kan du lese mer om bakgrunnen for norsk språkhistorie.
1830-1873: Ivar Aasen og landsmålets fremvekst
Ivar Aasen (1813–1896) er en av de mest sentrale skikkelsene i norsk språkhistorie. Han utviklet landsmålet, som senere ble kjent som nynorsk, gjennom systematiske innsamlinger av dialekter fra hele Norge. Hans arbeid, inspirert av norrønt språk og nasjonalromantiske idealer, var et banebrytende forsøk på å skape et skriftspråk forankret i norsk folkekultur.
På 1830-tallet begynte Aasen å utforme en visjon for et nytt norsk skriftspråk, basert på dialektene som var levende i landet, samt det gamle norrøne språket.
Aasens arbeid resulterte i tre viktige publikasjoner:
- Prøver av Landsmaalet i Norge (1853), som presenterte en norm basert på norske dialekter.
- Norsk Grammatik (1864), som dokumenterte språkets grammatiske strukturer.
- Norsk Ordbog (1873), en omfattende samling av ord og uttrykk fra dialektene.
Disse verkene la grunnlaget for nynorsk og bidro til Jamstillingsvedtaket i 1885, hvor landsmålet ble likestilt med riksmålet.
Også norrønt, eller spesifikt viking- og middelalderspråket gammelnorsk, hadde en betydelig innvirkning på den opprinnelige utformingen av landsmålet.
Et nærmere innblikk i Aasens arbeid
Aasens arbeid var sterkt inspirert av norrønt språk og norske dialekter, men også av en nasjonalromantisk idé om at språket skulle reflektere Norges kulturelle arv. Opprinnelig kalte han språket sitt «Landsmaal», men dette ble senere endret til «landsmål» i 1917, da skrivemåten ble modernisert. Selv om språket har utviklet seg siden den gang, er Aasens grunnleggende struktur og normer fortsatt tydelig i nynorsk.
En av de viktigste effektene av Aasens arbeid var å gi Norge et skriftspråk som var dypt forankret i den norske folkekulturen. Dette språket representerte en bevegelse bort fra det danske skriftspråket og var en viktig del av nasjonsbyggingen på 1800-tallet. Allerede i 1885 ble landsmålet likestilt med dansk skriftspråk gjennom Jamstillingsvedtaket, en seier som skyldtes både Aasens innsats og støtten fra språkaktivister og politikere.
Lær mer om utviklingen av skriftspråkene gjennom norsk kurs Oslo eller andre steder i nærheten av der du bor.
1840-1907: Knud Knudsen og fornorsking av dansk
Knud Knudsen (1812–1895) var en forkjemper for en gradvis tilpasning av det danske skriftspråket til norsk. Hans arbeid bygget på «den dannede dagligtale», språket brukt av utdannede nordmenn, og fokuserte på å gjøre skriftspråket enklere å lære og nærmere det norske talemålet.
Knudsen startet sitt arbeid på 1840-tallet, da han begynte å fremme en gradvis tilpasning av det danske skriftspråket til norsk. Hans tilnærming, som bygget på «den dannede dagligtale» – altså språket brukt av utdannede nordmenn – gikk ut på å bytte ut danske ord og former med norske. Målet var å skape et skriftspråk som i større grad speilet talemålet og dermed gjorde det enklere å lære for barn og unge.
- Bakgrunnen for Knudsens arbeid lå i et ønske om å demokratisere språket.
- Knudsen mente at et skriftspråk som samsvarte bedre med talemålet, ville redusere språklige barrierer og styrke den nasjonale identiteten.
På dette tidspunktet hadde dansk allerede gjennomgått reformer på 1700-tallet for å bli mer tilgjengelig, blant annet ved å erstatte lånord fra fransk og latin med nyord. Likevel var det fortsatt rom for forbedring, særlig sett fra et norsk perspektiv.
Knudsens tidlige arbeid fokuserte på å forenkle rettskrivningen. Han foreslo blant annet å fjerne stumme bokstaver og doble vokaler, slik at ord som «Meel» ble til «Mel» og «gaae» ble til «gaa». Selv om dette ikke direkte var en del av fornorskingen, bidro det til en mer brukervennlig rettskrivning.
Språkreformen i 1907 lot Knudsen komme med innspill
Den første store seieren for Knudsens visjon kom med språkreformen i 1907, hvor hans ideer fikk direkte innvirkning. Her ble det blant annet innført norske «harde» konsonanter for danske «bløte», slik at ord som «blød» ble til «bløt», og «gribe» ble til «gripe». Dette var en viktig milepæl som brakte skriftspråket nærmere det norske talemålet.
Den neste store reformen i 1917 bygget videre på dette arbeidet. Stumme bokstaver ble fjernet fra ord som «mand» og «fjeld», som ble til «mann» og «fjell». Reformen introduserte også dobbel konsonant i ord der uttalen krevde det, som i «takk». Disse endringene forsterket Knudsens ideer om at skriftspråket skulle være nært knyttet til måten folk faktisk snakket på.
Knud Knudsens arbeid var avgjørende for utviklingen av bokmål som et norsk skriftmål. Hans innsats for å gjøre språket mer tilgjengelig og funksjonelt for nordmenn, spesielt i utdanningssystemet, la grunnlaget for flere av de senere reformene. Hans visjon om et skriftspråk som speilet talemålet lever videre som en sentral del av norsk språkutvikling.
1906-2012: Samnorsk og sameksistens - språkpolitikkens høydepunkt og fall
Samnorsk, ideen om å slå sammen landsmål og riksmål til ett felles skriftspråk, har vært en omstridt del av norsk språkpolitikk. Forslaget fikk sin første store forkjemper i Moltke Moe, som i et foredrag i 1906 luftet tanken om en gradvis overgang til et sammenslått språk. Selv om ideen hadde røtter helt tilbake til 1885, fikk den først betydelig innflytelse gjennom reformer på 1900-tallet.
Samnorsk: En visjon for ett norsk språk
De første rettskrivingsreformene som beveget seg i retning av samnorsk, kom i 1917 og ble videreført i 1938. Disse reformene introduserte valgfrie former som lente seg mot en mellomposisjon mellom landsmål og riksmål. Eksempler på slike former i riksmål er «bru» og a-endelser i bestemt form entall av substantiv som «boka» og «sola».
Reaksjoner på samnorsk
Til tross for reformenes intensjon om å forene de to skriftspråkene, møtte samnorsk sterke reaksjoner, spesielt fra bokmålssiden. Norsk Lytterforening, etablert i 1955, var blant organisasjonene som talte riksmålets sak og kritiserte samnorskens radikale elementer. Særlig bokmålsbrukere opplevde tilnærmingspolitikken som en trussel mot språklig stabilitet og identitet.
Denne motstanden førte til en delvis reversering av reformene i 1959. Man gikk blant annet tilbake til mer tradisjonelle bokmålsformer, som «danset» i stedet for «danste». På den annen side ble mange tilnærmingsformer i nynorsk oppgradert til hovedformer, som «høre» ved siden av «høyre».
Opphevelse av tilnærmingspolitikken
Motstanden mot samnorsk kulminerte på 2000-tallet da tilnærmingspolitikken formelt ble avviklet. I 2002 opphevet myndighetene «tilnærmingsparagrafen», og i de påfølgende rettskrivingsreformene i 2005 og 2012 ble mange former som representerte samnorskens idealer fjernet. Dette gjaldt både i bokmål og nynorsk, der man valgte bort former som tidligere hadde vært ment å forene de to skriftspråkene.
To målformer i sameksistens
Etter opphevingen av tilnærmingspolitikken har bokmål og nynorsk fortsatt å eksistere som separate skriftspråk. Selv om sameksistensen ikke alltid har vært harmonisk, har den vært relativt stabil de siste tiårene. Reformene har gitt hver målform en tydeligere identitet, og de to skriftspråkene har funnet sin plass i norsk språkbruk.
Hva fremtiden vil bringe
Språkpolitikken fra 1906 til 2012 viser at språket er et levende, dynamisk uttrykk for kultur og identitet. Fremtiden vil vise om bokmål og nynorsk vil forbli separate, eller om nye trender kan føre til endringer. Den språkinteresserte må altså smøre seg med tålmodighet – eller, som Ivar Aasen og Knud Knudsen, ta saken i egne hender.
For de som ønsker å dykke dypere inn i norsk språk og dets utvikling, kan et norskkurs være en utmerket mulighet til å utforske språkets fremtid og forståelse bedre.
Likte du denne artikkelen? Vurder den!
Loading...
