Hvordan begynte våre forfedre å sy?

Hvordan ble klær til en industri med milliarder på milliarder i omsetning?

Først og fremst må vi slå fast følgende:

Å kle seg er nødvendig for å overleve som menneske, nesten alle steder på kloden.

Men om dette er sant, hvorfor varierer klesprisene fra en hundrings for enkle plagg fra kjedebutikkene, til pentøy som er verdt en månedslønn?

Hvorfor strømmer folk til motevisninger som viser frem ungt talent i klesbransjen?

Hvordan gikk vi fra å dekke oss i dyrefeller til å kle Victoria Secrets-modeller i fargerikt undertøy?

Visste du at luksusmote og Titanic har noe med hverandre å gjøre?

La Superprof ta deg med på en tidsreise fra historiens første sting til dagens milliardindustri.

Grunnleggende sying: Hvordan alt begynte

Vakre klær, sofistikerte plisseer og dekorativt broderi; motevisninger og haute couture ble en del av livet til sosieteten først mot slutten av 1800-tallet.

Haute couture («high fashion») er fransk og betyr «høy søm», og viser til klær som er sydd spesielt for individuelle kunder, og ikke masseprodusert til butikker. Eksklusive motehus som Chanel, Dior og Yves Saint-Laurent produserer haute couture-kolleksjoner to ganger i året.

En plansje viser fem menn og en dame i vinterantrekk. Teksten «British Costume for Autumn and Winter 1884-5» står skrevet på.
Ikke før mot slutten av 1800-tallet ble mote en del av overklasselivet i Europa. (Bilde: Pixabay CC)

Utviklingen av luksusmoten skyldtes en engelskmann ved navn Charles Fredrick Worth.

Han kom fra fattige kår, og begynte allerede som tolvåring å gå i lære i varehuset Swan & Edgar Picadilly i London. Og da hadde han allerede jobbet i et trykkeri.

Da han var tjueen flyttet han til Paris. Selv om han ikke snakket et ord fransk, fikk han jobb i en stoffhandel som solgte tekstiler til skreddere som sydde klær til det franske hoffet.

Worth syntes kvaliteten på kjolene var middelmådig sammenlignet med kasjmirskjerfene og sjalene butikken solgte. Han begynte rett og slett å sy kjolene selv. Det velstående klientellet kom innom butikken for å se på skjerf, og la merke til de flotte kjolene.

Og som man sier: Resten er historie.

Hans imponerende søm og mønstre ga ham innpass i kjolemakernes verden, og ikke minst Paris' sosietet.

Og Paris ble, takket være ham, verdens motesentrum.

Spesielt etter 1868, da moteskapernes bransjeorganisasjon Fédération française de la couture ble stiftet i Paris. Da etablerte mange aspirerende skreddere og designere seg med nye butikker i byen.

Mange selv utenlands fra, mens mange var franskmenn. De var både menn og kvinner: Jacques Doucet, Mrs. Paquin, Callot-søstrene og Paul Poiret var blant dem.

Selv om Worth var den første som bruke levende modeller til å vise frem designene sine, var det en annen engelskmann som populariserte denne praksisen: Lady Duff-Gordon.

Hun arbeidet under navnet Lucile, og var den første designeren i Storbritannia som fikk internasjonal anerkjennelse.

Lady Duff-Gordon er opphavskvinnen til mannekengoppvisningen, forgjengeren til dagens motevisninger.

Dessuten, eller malapropos, var hun også en av de overlevende etter Titanic-forliset i 1912.

Et usant rykte spredte seg om at ektemannen hennes hadde bestukket besetningsmedlemmer i livbåten til å ikke redde flere om bord, i frykt for at også livbåten skulle synke.

Skandalen føyde seg inn i rekken av ting Duff-Gordon ble berømt for, og som kjent er all PR god PR.

Mange la merke til hvordan hun lot ekte modeller vise frem klærne sine, og flere og flere fulgte hennes eksempel.

Faktisk var det Lady Duff-Gordon som lærte modellene til å te seg med den stolte, kanskje hovmodige, minen de fortsatt i dag har på catwalken.

Brukte man levende modeller, kunne man vise hvordan klærne satt på ekte kropper. Ideen var god, og snart arrangerte bransjeorganisasjonen jevnlige motevisninger.

Slik ble mote en industri.

Syprosjekter: Fra de første sivilisasjonene til i dag

I eldre tider bruke folk naturressursene de fant rundt seg til å dekke seg til og få tak over hodet.

Slik svarte de første syteknikkene på behovet for å beskytte seg mot vær, vind og trusler i landskapet.

Garderoben besto gjerne av mønstrede dyrefeller.

Synåler ble laget av bein eller elfenben, avhengig av hvor en klan holdt til.

Tråd ble laget ved å strekke dyretarmer og -sener.

Det er med andre ord unødvendig å nevne at ingen steinaldermennesker var medlem i noen syklubb.

Beskyttelse var hovedanliggende for forfedrene våre.

Og ettersom de lagde flere verktøy, fant de opp nye måter å jobbe med dyrehuder på. De lagde ulike typer telt og sko, for eksempel.

Høstløv og to føtter i mokasinersko.
Nordamerikanske urfolk har sydd mokkasiner i årtusener.

Nordamerikanske urfolk perfeksjonerte teknikkene de brukte til å bearbeide skinn. Mokasiner stammer fram dem: De begynte å sy vakre sko i hjorteskinn med tynne strimer av lær.

På andre siden av jorda, på det afrikanske kontinentet, var beskyttelse mot vær og vind ikke var like viktig. Der brukte mennesker brede blader bundet med lianer på føttene.

Siden de var jegere og samlere, var de langt mer interessert i å lage kurver. Dette ble gjort ved å veve sammen ulike typer blader og gress.

De eldste funnene av vevet ullstoff, filt av ullfibre, er ca. 6000 år gamle. Man har funnet kinesisk silke fra omtrent den samme tiden.

Nedtegnelser fra gamle Grekenland kan fortelle oss at klærne deres var farget, men ikke sydd.

Datidens mote var å drapere stofflengder og bruke metallklipser til å holde draperiene på plass. Generelt var det ingen søm eller sting på denne typen klær.

Gjennom årtusenene ble teknikkene for å produsere stoff mer og mer raffinert. I middelalderen kunne Europas velstående innbyggere gå til innkjøp av skreddersydde kjoler, skjørt, bukser og skjorter.

Stort sett var det regnet som kvinners arbeid å sy klær. De ble gjerne kalt syersker.

Det neste fremskrittet i syingens historie skjedde i 1830, da Barthélemy Thimonnier fant opp symaskinen.

Han var skredder selv, og gift med en kvinne som livnærte seg av broderi.

Maskinene patenterte han sammen med en maskiningeniør. Dermed kunne han starte verdens første maskindrevne klesfabrikk.

Men det gikk ikke lang tid før denne fabrikken gikk dukken.

Det sies at det var arbeiderne selv som brant ned sin nye arbeidsplass, fordi de var redde for at de nye maskinene skulle koste dem jobben. Thimmonniers maskin kunne sy seks ganger raskere enn man kunne for hånd.

Oppfinnerens neste patent var en broderimaskin, som skulle sørge for at også kona skulle slippe tungt arbeid.

Deretter tok amerikaneren Walter Hunt neste steg i syingens historie. Han fant opp en låsestingmaskin som brukte en ny, effektiv metode som symaskinene fortsatt bruker i dag.

Hunt fant også opp sikkerhetsnålen, som for eksempel brukes hyppig når man lager dyner.

Sysaker: Har du disse tingene i sykurva?

Du trenger mer enn nål og tråd for å sy.

Om du kun eier nål og tråd, kan det hende du trenger et sykurs eller to. Er du velutstyrt med sysaker, har du i alle fall disse tingene:

  • Et assortiment av ulike nåler
    • Inkludert symaskinnåler, om du aspirerer til mer enn bare de aller enkleste syprosjektene
  • Et par fingerbøl
  • Ulike typer tråd, i forskjellige farger
    • En nålitreder kan også være hendig
  • Knappenåler og nålepute
  • En sprettekniv til å sprette opp søm
  • En saks. Helst bør du ha både taggesaks og rullekniv i tillegg til vanlig stoffsaks
  • Målebånd

I tillegg kan du trenge både glidelåser og knapper, kanskje noen kroker og løkker og andre typer festeanordninger.

Til å tegne opp symønster på stoff kan du trenge en markeringspenn eller kritt.

Strikksnor, fliselin, borrelås og skråbånd kommer også godt med.

Antagelig begynner du i det små, med enkle prosjekter. Men jo mer du lærer, dess mer utsyr trenger du.

En hånd holder frem en stoffsaks, sytråd og tre knappenåler.
Du trenger litt flere sysaker enn bare nål og tråd for å komme i gang med søm.

Om du vil å lære å sy på maskin, bør du kunne terminologien som brukes: spole, symaskinfot, trådleder og transportører. Ikke minst bør du vite hvordan du velger riktig sting.

Det er nemlig mange ulike typer sting du kan stille symaskinen inn på. For å nevne noen: Rettsøm, sikksakksøm, ryggsting, løpesøm, blindsting, kjedesting, attersting og korssting. For ikke å nevne å fransk søm. Og til å «kaste over» kan du bruke en helt spesiell symaskin.

Det kan være en god idé å ta pc-en med på syrommet, slik at du kan følge leksjoner på web-cam mens du syr.

Og når du tar sykurs, kommer du garantert til å høre følgende begreper:

  • søm og sømmonn
  • falder
  • fôr
  • passepoil
  • quilting
  • applikasjon

Kort og godt kan vi si at søm er komplisert.

Istedenfor å plukke opp tips her og der på nettet, er det lurt å gå systematisk til verks. Lær fra noen som er kvalifisert i håndverket og kan undervise!

Motevisninger som kreativt uttrykk

Til tross for modellenes tilsynelatende likegyldige mine, krever det mye hardt arbeid å få i stand motevisninger to ganger i året.

Og folk formelig strømmer til visningene! Da snakker vi ikke bare om publikummere og de som gjør innkjøp til forhandlerne, men også modeller, moteskapere, musikere, lysdesignere og scenografer. For ikke å snakke om pressen!

På andre siden av sceneteppet, i kulissene langt unna oppstyret, jobbes det på spreng: En syerske syr de aller siste stingene i en krage i det modellen skritter mot motemoloen med plagget virvlende omkring seg. En rekvisitør sjekker at påheng og merker sitter riktig på klærne.

De som jobber i kulissene er stor grad ansvarlige for at vi forbrukere to ganger i året går amok med trendene milliardindustrien lanserer.

Vi burde ta hatten av for syerne og rekvisitørene, selv om luksusmotehusene ikke akkurat produserer hverdagsklær.

Moteindustrien er ikke en spesielt lønnsom næring.

Til tross for at en kjole eller ei skjorte kan koste flere tusen kroner, har få råd til å kjøpe dem. Det innebærer at all lidenskapen og kunnskapen som investeres gir relativt lite tilbake.

Og når sjampanjen er tom og konfettien kostet opp, må regninger og lønninger betales.

Maskineriet som drifter fenomenet mote er, i tillegg til økonomi, rett og slett anerkjennelse.

Motehus må holde merkene sine relevante, synlige og i tråd med tendensene i tidsånden.

Eller skal vi heller si at det er de som skaper tidsånden?

Moteukene arrangeres i tre europeiske byer: Paris, Milano og London, i tillegg til New York i USA.

La oss slå fast at luksusmotehusenes prakt står i sterk kontrast til en nybegynners enkle syprosjekter med tøyrester fra bestemor.

Vi avslutter denne lille tidsreisen i motenes verden med et sitat fra motedesigneren John Galliano:

Mote er først og fremst forandringens kunst.

Om dét kan sies om mote, kan man vel også si at å lære å sy er en del av din personlige utvikling?

Det er bare å sette i gang! Hos Superprof kan du finne sykurs i Bergen, Oslo og Trondheim, eller et annet sted i Norge.

Trenger du en lærer i Sying?

Likte du artikkelen?

5,00/5 - 1 stemme(r)
Loading...

Maria