Hva er egentlig urnordisk, lurer du kanskje på? Du kjenner sikkert til norrønt, men har du noen gang lurt på hva som er språkets forløper? Dette språket kalles urnordisk, og ble snakket i Skandinavia fra rundt år 200. I rundt 300 år var dette språket rådende. Så begynte en tidsperiode preget av språklig ustabilitet og store endringer som varte i ca. 200 år, fra 500- til 700-tallet. Ved slutten av denne perioden hadde språket fått en ny form: norrønt. Urnordisk er også det eldste språket som er kjent i Danmark, Sverige og Norge!
Urnordisk er ikke den eldste forløperen til norsk som vi kjenner til - forløperen til urgermansk regnes for å være nordvestgermansk. Urnordisk er imidlertid den eldste forløperen vi har direkte skriftlige vitnemål om. Med andre ord finnes det flere runeinnskrifter på urnordisk. Runesteiner med urnordisk har blitt funnet rundt om i hele Skandinavia. Urnordisk er nemlig en felles forløper for alle de nordiske språkene, ikke bare for norsk.
Men hva vet vi egentlig om dette særnordiske urspråket? I denne artikkelen skal vi se litt nærmere på språkets historie, fra dets opprinnelse til dets endepunkt. Vi skal også sette lupen på noen av språkets viktigste kjennetegn, og hvordan man i det hele tatt kan beskrive et språk man har så begrenset tilgang til.
Hva er urnordisk?
Det er vanskelig, om ikke umulig, å si om alle språk har utviklet seg fra ett felles språk, eller om det har oppstått uavhengig av hverandre.
Fra urindoeuropeisk har vår gren av språket utviklet seg, over en lang tidsperiode, via urgermansk. Den germanske grenen delte seg igjen i en østlig og en nordvestlig variant, skal vi tro de siste 70 årenes språkforskning. Det er nordvestgermansk som er den direkte forløperen til urnordisk.
Overgangen mellom nordvestgermansk og urnordisk skjedde etter all sannsynlighet i løpet av de første hundreårene evt. Det er vanlig å regne år 200 som det omtrentlige startpunktet for urnordiskens dominans.
Urnordisk er den eldste forløperen til norsk som vi kjenner til?
Ut fra kildene og kunnskapen vi sitter på, ser det ut til at det kun har skjedd små forandringer i urnordisk mellom år 200 og 500. Dette til tross for at språket ble talt over et stort geografisk område, som vi allerede har nevnt: hele Skandinavia.
Men ingenting varer evig, og siden vi ikke snakker urnordisk i dag ei heller lærer dette på våre norsk kurs Oslo, kan vi konkludere med at noe må ha skjedd med språket. Spørsmålet er bare: Hva?
Hvorfor forsvant det urnordiske språket?
Vi vet lite sikkert om grunnen til at det plutselig skjedde så store språklige forandringer i de påfølgende par hundre årene, som gjerne kalles synkopetiden. Det finnes imidlertid gode teorier. Det er verdt å ha i bakhodet når man ser på disse at antakelsene om forbindelsen mellom dokumenterte historiske hendelser og endringer i språket er basert på en viss grad av kvalifisert gjetning. Årsaken er i virkeligheten sannsynligvis sammensatt.
Flere viktige hendelser som påvirket både Nord-Europa spesielt og verden generelt, har sannsynligvis hatt innvirkning på den plutselige ustabiliteten i det nordiske språket.
For det første foregikk det store folkevandringer i Nord-Europa. Det er sannsynlig at dette førte til en del ufred, siden nye grupper slo seg til der andre grupper tidligere hadde rådet.
For det andre var det flere veldig dårlige år på 530-tallet, med kaldt klima og dårlig høst. Det ble blant annet meldt om snø om sommeren flere steder. Årsaken til dette var sannsynligvis et vulkanutbrudd, og hele verden merket konsekvensene av dette i flere år. Det finnes kilder som dokumenterer uår og uvanlige skyer i 536-37 i alt fra Irland til Kina.
Pestens påvirkning på urnordisk
Som du sikkert vet, er svartedauden langt ifra den eneste pesten som har herjet verden i løpet av de siste tusenårene. Tidlig på 540-tallet brøt det ut en pest i Østromerriket som går under navnet den justinianske pesten. Dette er den tidligste store pesten vi har skriftlige, samtidige kilder til.
Kunnskapen vår om sykdommens utbredelse er begrenset, men samtidige kilder forteller at pesten herjet i store deler av verden. Hvor store spor den satte i Norge og Norden, er ikke klart, men den brukes gjerne som et ledd i forklaringen på hvorfor perioden 500-700 på mange måter var en ustabil tid.
Det var heller ikke slik at den bare varte i et par år. Den justinianske pesten var et betydelig problem i to århundrer, da den kom i flere omganger.
Senere fikk norsk påvirkning av det danske og tyske språket, som bidro til mellomnorsk.
Selv om ingen av disse hendelsene har direkte med språket å gjøre, hadde de stor påvirkning på menneskene som snakket språket. Det er sannsynlig at det har vært en betydelig befolkningsnedgang i denne perioden.
Som sagt er kunnskapen vår om denne perioden i Norden begrenset. Den forklaringsmodellen vi har lagt frem her, er derfor også både begrenset og forenklet. Men det vi kan si, er at en generell ustabilitet i samfunnet også fører med seg språklig ustabilitet. I perioden 500-700 var det altså rett og slett bedre vilkår for språket til å endre seg.
Ustabiliteten og de brå forandringene leder frem til et språk som er svært forskjellig fra urnordisk. Forskjellen er nemlig klart større mellom urnordisk og norrønt en mellom norrønt og norsk.
Kjennetegn ved urnordisk språk
Til tross for at urnordisk legger grunnlaget for norrønt - for ikke å snakke om moderne norsk - er det altså stor forskjell på de to språkene. Urnordisk har blant annet en del fremmede lydkombinasjoner, men det er noe annet språket er mest kjent for.
Lær deg mer om det norske språket og språkhistorien gjennom norskkurs på nett.
Stammevokaler og lange ord
Det kanskje aller mest karakteristiske med urnorsk er at ordene er så lange. Man finner omtrent ikke enstavelsesord. Dette er fremmed for oss som er vant til de moderne skandinaviske språkene. Det skiller også urnordisk fra norrønt, der enstavelsesord, som på moderne norsk, finnes i stort omfang.
Dette forårsakes blant annet av noe som kalles stammevokaler. Urnordisk følger en oppskrift for ordkonstruksjon som er vanlig blant de eldre indoeuropeiske språkene, og som ser slik ut: rot + stammevokal + bøyningsendring.
Urnordisk har mange slike stammevokaler som i senere tid har falt bort. La oss ta et eksempel:
Det urnordiske ordet for ulv er antatt å være *wulfaʀ. Vi skriver "antatt" fordi ordet er konstruert av lingvister med utgangspunkt i det de vet om språkets regler og beslektede språk. Det finnes altså ikke innskrevet i noen levning vi har tilgang til. Det er grunnen til at ordet innledes med en asterisk, altså en liten stjerne.
I wulfaʀ er stammevokalen a. Det gir ordet en ekstra stavelse. På norrønt heter det derimot ulfr. I tillegg kan vi se at w, som var en utbredt lyd i urnordisk, har forsvunnet. Dette skjedde typisk der den kom foran en o eller u, mens den i andre tilfeller etter hvert fikk v-lyd.
Bli imidlertid ikke lurt av at vi snakker om w, a og så videre - urnordisk ble naturligvis ikke skrevet med det latinske alfabetet. Men de to alfabetene er likevel ikke helt uavhengige av hverandre.
Hva kan vi lære av runene?
De urnordiske innskriftene vi har tilgang til, er skrevet i den eldre runerekka. Dette er navnet på runealfabetet som ble brukt i perioden, og består av 24 fellesgermanske tegn. Runerekka blir også kalt futhark. Den er navngitt på samme måte som ordet "alfabet" selv, etter de første tegnene - nærmere bestemt de seks første tegnene i den eldre runerekka.
Runerekkas klare likheter med andre alfabeter gjør det tydelig at den har blitt konstruert med inspirasjon fra andre alfabeter.
I dag er det vanlig å gå ut fra at hovedinspirasjonen er enten latinske, greske eller etruskiske tegn. En aktuell teori er at de latinske store bokstavene, kalt majuskler eller versaler, har fungert som utgangspunkt.
Rekkefølgen i den eldre runerekka skiller seg imidlertid klart fra alfabetene det er nærliggende å sammenligne med.
Slik ser de første seks tegnene ut:
- ᚠ - med rekonstruert urnordisk navn *fehu, og norrønt navn fé
- ᚢ - med rekonstruert urnordisk navn *ūruʀ, og norrønt navn úrr
- ᚦ - med rekonstruert urnordisk navn *þurisaʀ, og norrønt navn þurs
- ᚨ - med rekonstruert urnordisk navn *ansuʀ, og norrønt navn áss
- ᚱ - med rekonstruert urnordisk navn *raidu, og norrønt navn reið
- ᚲ - med rekonstruert urnordisk navn *kauna, og norrønt navn kaun
Her har vi altså f-u-th-a-r-k.
Om vi ser på runenes (antatte) navn på urnordisk og norrønt, er det dessuten tydelig hva som er den største forskjellen. Det er nettopp den siste stavelsen, nærmere bestemt stammevokalen, som konsekvent forsvinner i overgangen mellom de to språkene.
Kilder, levninger og rekonstruksjon
Blant de ca. 200 innskriftene av urnordisk vi kjenner til, er mange korte og delvis ødelagte. Det sier seg derfor selv at vi kun har tilgang til et veldig begrenset antall ord. Begrensningene har gjort at språket i stor grad har måttet konstrueres.
Men hva vil egentlig det si? Hvordan kan et konstruert språk være historisk og lingvistisk interessant?
Tja, det er et komplekst spørsmål, men for å gjøre det enkelt:
Språk styres av et sett med regler. Slike regler måtte for eksempel gjennomgås i løpet av språkdebatten på 1800-tallet da Norge skulle sette sitt skriftspråk. Selv om de konkrete reglene i et språk, til en bestemt tid, er unike, har de gjerne samme struktur som språk de er i nær slekt med.
Ved hjelp av metoder fra komparativ språkvitenskap kan man derfor konstruere ord med utgangspunkt i senere former av ordene - hentet fra for eksempel nørrønt, norsk, svensk eller islandsk.
Spesielt lydlover har vært essensielt i denne rekonstruksjonen. Dette har rett og slett å gjøre med systematiske lydendringer i et språk eller en dialekt. For eksempel korresponderer det urnordiske/norrøne þ konsekvent med norsk t og tysk d.
Vi skal ikke gå dypere inn i dette her. Men synes du det er interessant, anbefaler vi at du finner mer inngående litteratur om emnet.
Sjekk for eksempel ut noen av artiklene og bøkene vi har hentet informasjon fra:
- Hovuddrag i norsk språkhistorie av Arne Torp og Lars S. Vikør
- Frå urnordisk til norrønt språk av Odd Einar Haugen
- Urnordisk - Skandinavias jernalderspråk av Krister S. K. Vasshus (Språkprat)
Hvis du ønsker å forbedre dine ferdigheter i norsk språk generelt, kan et norskkurs være en utmerket måte å få en dypere forståelse av språkets utvikling og struktur.
Likte du denne artikkelen? Vurder den!
Loading...
