Norges språkhistorie går minst 1400 år tilbake i tid, og siden den gang har språket gått gjennom mange faser. Men hvordan har det norske språket utviklet seg?
Historien om det norske språket kan dateres tilbake til år 400 evt., da vi snakket urnordisk. Siden den gang har norsk vært gjennom store endringer for å bli det språket vi snakker i dag.
Tidslinje over norsk språkhistorie
Norsk som vi kjenner det i dag, er et resultat av unionsoppløsning og språkdebatt. Uten unionsoppløsningen i 1814 hadde vi trolig fortsatt snakket dansk. Det er usikkert om vi hadde hatt to skriftspråk og like mange og varierte dialekter som det vi har i Norge i dag. Men det får vi heller aldri vite.
Under ser du en tidslinje over vår norske språkhistorie, som starter fra år 200:
ca. 200-700
Urnordisk
Kjent fra runeinskripsjoner og utviklet seg fra urgermansk.
ca. 700-1350
Norrønt
Var felles for Norge, Island og andre nordiske områder. Det er kjent fra sagaer og skaldediktning.
ca. 1150-1350
Gammelnorsk
Utviklet seg fra norrønt og er dokumentert i middelalderens manuskripter. Dette språket la grunnlaget for moderne norsk.
ca. 1350-1550
Mellomnorsk
En overgangsperiode fra gammelnorsk til moderne norsk. Denne perioden er preget av språklige endringer og påvirkninger fra hansatysk.
ca. 1550 til i dag
Moderne norsk
Preges av språklige reformer og påvirkninger fra dansk under unionstiden. Dette språket har utviklet seg til dagens bokmål og nynorsk.
Språkutviklingen i Norge er sterkt påvirket av andre nordiske språk. Fjell, fjorder og jakten på nasjonal identitet har også spilt en viktig rolle.
Urnordisk (200–700)
Norsk språk startet som en del av urnordisk, et felles skandinavisk språk. Urnordisk kom fra urgermansk og utviklet seg til norrønt.
Språket gjennomgikk store endringer mellom år 500 og 700 evt. Vi vet ikke helt hvorfor, men samfunnsmessig ustabilitet, sult og sykdom kan ha vært årsaker. Urnordisk ble snakket i Norge, Sverige og Danmark.
Mye av kunnskapen vår kommer fra runeskrifter basert på den eldre runerekka, som består av 24 runer. Det er det første kjente alfabetet som ble brukt i Norge og refereres ofte til som futhark.
Det finnes ikke noe endelig svar på hvorfor det skjedde så store endringer i denne perioden. Men en viktig årsak kan være en samfunnsmessig ustabilitet og befolkningsnedgang som skyldes uro, sult og sykdom.
Urnordisk er det eldste nordiske språket vi kjenner. I sin tid snakket de språket i Norge, Sverige og Danmark. Det meste vi vet om urnordisk, har vi fra runeskrifter basert på den eldre runerekka.
Typisk for urnordisk var lange ord med vokalendinger og mange lydkombinasjoner som ikke finnes i det moderne skandinaviske språket.
Norrønt og gammelnorsk (700–1350)
Denne perioden markerer starten på de moderne nordiske språkene. Språket som ble snakket i Norge i denne tiden kalles gammelnorsk. Ulike dialekter begynte å utvikle seg rundt om i landet.
Norrønt er en fellesbetegnelse for både gammelnorsk og gammelislandsk. Vi har mye dokumentasjon fra denne tiden, takket være runeinnskrifter og tekster skrevet med latinske bokstaver på pergament.
Den norrøne perioden strekker seg fra vikingtiden til middelalderen. I dag kan vi se spor av norrønt i det islandske språket, slik det ble snakket i Norge frem til 1200-tallet.
Norrønt påvirket ikke bare nordiske språk, men også fransk, engelsk og irsk. Dette skjedde trolig gjennom vikingenes handel og bosetninger.
Mellomnorsk (1350–1525)
I denne perioden fikk norsk tydelig innflytelse fra både svensk og dansk. Dette resulterte i mellomnorsk som skriftspråk, som hadde et enklere grammatisk system og var et blandet språk.
I Norge begynte man i økende grad å bruke dobbel bestemmelse. Dette innebærer bruk av både artikkel og bestemt form på substantivet, som i «dette huset» og «de reglene». Dobbel bestemmelse finnes fortsatt i norsk.
På denne tiden kom også jeg og jek inn i skriftspråket.
I moderne nynorsk er dobbel bestemmelse den anbefalte formen. På bokmål er det mer valgfritt, men Språkrådet mener at dobbel bestemmelse gir et mer ledig språk. Enkel bestemmelse kan virke gammeldags i de fleste sammenhenger.
Dansk som skriftspråk (1525–1830)
Fra 1500-tallet av ble dansk solidifisert som det dominerende skriftspråket i Norge. Selv om de fleste fortsatt snakket med dialekt, ble uttalen og ordforrådet i flere byer påvirket av dansk.
Denne perioden vil du garantert gå gjennom som et ledd av pensum i norsk, og dersom du benytter deg av en privatlærer norsk vil dere kunne dypdykke videre inn i denne perioden.
Fra 1500-tallet ble dansk det dominerende skriftspråket i Norge. Selv om de fleste fortsatt snakket dialekt, ble uttalen og ordforrådet i flere byer påvirket av dansk. På midten av 1500-tallet utviklet det seg et blandingsspråk, en versjon av dansk med innflytelse fra norske talemål. Absalon Pederssøn Beyer, Peder Claussøn Friis og Oslohumanistene var viktige drivkrefter bak denne utviklingen. Blandingsspråket preget den generelle språkføringen blant nordmenn.
Dette blandingsspråket ble med tiden til det vi i dag kaller bokmål.
Unionsoppløsningen i 1814 påvirket ikke språkutviklingen direkte. Grunnloven ble skrevet på dansk, men det ble likevel kalt «det Norske Sprog». At Norge nå var en egen stat inspirerte til nasjonsbygging på alle nivåer, også språklig.
Dansk-norsk, bokmål og nynorsk (1830–)
Etter separasjonen fra Danmark skulle nasjonen og dens identitet bygges stein for stein. Bokmålet utviklet seg, og nynorsken kom etter hvert på banen.
Ivar Aasen og nynorsk
Både bokmål og nynorsk har en relativt kort historie i norsk språkutvikling. Nynorsk språkhistorie begynner på 1800-tallet med dikteren Ivar Aasen fra Ørsta.
Nynorsk ble først introdusert som «landsmål» av Ivar Aasen i 1840. Aasen reiste rundt i Norge, studerte dialekter og samlet inn språkprøver i mange år. Dette var den første systematiske granskningen av det norske språket.
Aasen mente dialektene hadde fellestrekk som skilte dem fra dansk og svensk. Oppgaven var bare å finne ut hva. Han mente at det skriftlige målet skulle være landsmål, ikke gammelnorsk. Han ønsket at dette nye skriftspråket skulle være lett å lære og gjenkjennelig for de fleste, men han ønsket ikke et ortofonisk språk (hvor språket skrives slik det blir uttalt).
I 1885 fikk landsmål, eller nynorsk, status som offisielt skriftspråk og ble sidestilt med bokmål. Fra 1895 kunne skolekretsene velge sitt hovedmål, enten bokmål eller nynorsk. Du kan lære om forskjellene gjennom et norskkurs på nett.
Du kan lære om forskjellene gjennom et norskkurs på nett.
Knud Knudsen og bokmål
Siden midten av 1700-tallet hadde flere norske diktere brukt særnorske ord i det danske skriftspråket. Det som frem til 1929 ble kalt riksmål, fikk nå navnet «bokmål» av Stortinget. Men allerede i 1833 hadde Henrik Wergeland lagt frem et program for fornorsking, og målet ble å utvikle et selvstendig norsk skriftspråk basert på det danske skriftspråket.
Henrik Wergeland fokuserte på leksikalsk fornorsking, mens Knud Knudsen så på ortofone rettskrivingsprinsipper.
Knudsens initiativ førte til avskaffelse av stum e, doble vokaler og ph- for f-lyder, noe danskene etter hvert også gjorde.
Knudsen ønsket at det nye språket skulle baseres på «de dannedes tale», mens Wergeland ønsket at skriftspråket skulle ligne talemålet, slik at det var mer tilgjengelig for alle.
Det viste seg at bokmål langt på vei skulle vinne kampen som det mest populære skriftspråket. Andelen av den norske befolkningen som bruker bokmål i dag, er trolig omtrent 90 %. Men nynorsken klorer seg stadig fast og har alltid hatt sine iherdige og trofaste brukere. Heldigvis kan du ta et selvstendig valg av norsk skriftspråk.
Fellesnorsk og den norske språkstriden
Ideen om samnorsk, også kalt fellesnorsk, førte til en stor norsk språkstrid. Særlig riksmålsmannen Jens Bjørneboe var en av de største motstanderne. Bjørneboe mente at samnorsk ødela det norske språket og var et resultat av en kulturløshet hos dem han kalte «salamanderne». Debatten gikk friskt i både Stortinget og landets største aviser, og mange foreldre gikk sammen om å rette sine barns skolebøker tilbake til riksmål.
Viktige punkter om samnorsk:
- Begrepet «samnorsk» ble først brukt av Arne Garborg i 1877.
- Samnorsk assosieres i dag mest med Moltke Moe.
- Samnorsk var et forsøk på å smelte nynorsk og bokmål sammen til ett språk og fjerne dansk påvirkning.
- Tanken om samnorsk dominerte norsk språkpolitikk fra 1917 til 1966.
- Planen om samnorsk ble forlatt i 1966.
Norsk språkstrid har en lang historie. Bokmål har hatt sine konflikter, blant annet mellom Wergeland og Knudsen, som hadde store motsetninger. Det var også uenigheter mellom Aasen og Knudsen; Aasen ønsket å revolusjonere det norske språket, mens Knudsen foretrakk en langsom tilvenning.
Landsmålet hadde motstandere i eliten, men statsminister Johan Sverdrup spilte en avgjørende rolle ved å likestille de to målformene, noe som var viktig for nynorsk språkhistorie.
Dagens norsk gir stor valgfrihet
I dag er både bokmål og nynorsk ganske liberaliserte målformer, og valgfriheten er stor. Debatten er likevel ikke død. Det finnes fortsatt forkjempere for riksmål, og mange er bekymret for multietnolektenes (for eksempel såkalt «kebabnorsk») påvirkning på de unges språk. Andre er entusiastiske uansett hvilke endringer som finner sted, og argumenterer for at dette er en helt naturlig, organisk utvikling som alltid har skjedd og vil fortsette å skje i norsk som i alle andre språk.
Både bokmål og nynorsk har gjennomgått liberaliseringer som gir brukerne større frihet til å velge mellom ulike former og varianter. Selv om språkdebatten ikke er like intens som før, finnes det fortsatt aktive diskusjoner om riksmål, bokmål og nynorsk.
Nye språklige varianter som kebabnorsk viser hvordan norsk stadig utvikler seg i møte med ulike kulturelle og språklige påvirkninger. Språkforskerne understreker at språkutvikling er en naturlig prosess som skjer kontinuerlig, og at endringer i språket er en del av dets dynamikk.
Du kan lære mer sammen med privatlærer som holder norskkurs Oslo.
Likte du denne artikkelen? Vurder den!
Loading...
Den viktigset trenden i norsk språk fremover er at nynorsken vil forsvinne. Den siste nynorskbrukeren er neppe født enda, men ser man på trenden er foreldrene til den siste nynorskbrukeren sannsynligvis født. Sakte men sikkert dør nynorsken, den har forsvunnet fra Nord-Norge, Trøndelag, øst-Telemark, områdene rett innen for sørlandskysten og sør-Gudbrandsdalen. Akkurat nå er den på vei ut av Sørlige Rogaland, Agder, resten av Telemark, Numedal, Nordmøre, Romsdal og Bergens omeng. Da er det bare dens siste områder igjen, om 30-40 år er nynorsken helt ute av grunnskolen som hovedmål.