"Solen går aldri ned over Det britiske imperium", pleide man å si. Og det var ingen overdrivelse, for de britiske territoriene var så vidstrakte at det alltid var dagslys et sted i verdenshistoriens største imperium.

Men hva var det som gjorde kongeriket England til et imperium? Og hvilke hendelser svekket det i den grad at det til slutt falt? La oss se nærmere på dette imperiet som var så enormt og mektig at det fortsatt preger livene vår i dag.

Om du studerer historie på videregående nivå, kommer du ikke utenom Det britiske imperiet. Les videre om du vil vite mer om hva dette tidvis kontroversielle, verdensomspennende riket holdt på med i nærmere 400 år. Vil du vite hva et imperium er, anbefaler vi deg å lese denne artikkelen.

De beste Historie - geografilærerne tilgjengelig
1. kurstime gratis!
Magali
5
5 (2 Evaluering(er))
Magali
250kr
/t
1. kurstime gratis!
Ylva
Ylva
200kr
/t
1. kurstime gratis!
Eirik
Eirik
150kr
/t
1. kurstime gratis!
Maren
Maren
250kr
/t
1. kurstime gratis!
Ariane
5
5 (2 Evaluering(er))
Ariane
180kr
/t
1. kurstime gratis!
Jo
5
5 (3 Evaluering(er))
Jo
240kr
/t
1. kurstime gratis!
Nicolai
Nicolai
300kr
/t
1. kurstime gratis!
Zsuzsanna
Zsuzsanna
200kr
/t
1. kurstime gratis!
Magali
5
5 (2 Evaluering(er))
Magali
250kr
/t
1. kurstime gratis!
Ylva
Ylva
200kr
/t
1. kurstime gratis!
Eirik
Eirik
150kr
/t
1. kurstime gratis!
Maren
Maren
250kr
/t
1. kurstime gratis!
Ariane
5
5 (2 Evaluering(er))
Ariane
180kr
/t
1. kurstime gratis!
Jo
5
5 (3 Evaluering(er))
Jo
240kr
/t
1. kurstime gratis!
Nicolai
Nicolai
300kr
/t
1. kurstime gratis!
Zsuzsanna
Zsuzsanna
200kr
/t
Første kurstime gratis>

Når oppsto det britiske imperiet, og hvem hersket det over?

Mange historikere deler Det britiske imperiet inn i to epoker.

Den første tar oss tilbake til de tidligste koloniene i Den nye verden på slutten av 1500-tallet (altså det nylig "oppdagede" amerikanske kontinentet), frem til tapet av koloniene i De forente stater i 1783. Den andre epoken kan tolkes som en reaksjon på den forrige, da fokuset var mer på Stillehavsområdene, og britene la under seg land i India, Australia og New Zealand.

Gjennom hele perioden hadde britene også store territorier i Afrika.

Noen historikere mener Det britiske imperiets fall skjedde på slutten av andre verdenskrig etter en bølge av uavhengighetskamper, mens andre påstår at imperiet formelt sett så sin slutt i 1997, da Hong Kong ble tilbakeført til Kina.

Det britiske imperiets opprinnelse

På slutten av 1500-tallet kom spanjolene og portugiserne tilbake fra sine utforskninger av det Den nye verden og veltet seg i rikdommen fra det nyoppdagede kontinentet. Ikke lenge etter ville også andre europeiske stormakter, som Frankrike, Nederland og England, ha sin bit av kaka.

Dronning Elizabeth I av England gjorde et politisk vedtak om utforskning og kolonisering av det amerikanske kontinentet, og beordret marinen til å blande seg inn i konflikter med spanjolene for å unngå spansk dominans i de nye koloniene. Folk som Walter Raleigh og Francis Drake sloss med pirater om hvem som skulle få plyndre de spanske oppdagerne, og de prøvde også å etablere sine egne kolonier.

Dronning Elizabeth I av England
Elizabeth I var en av Englands betydeligste regenter gjennom tidene. Hun forble barnløs og gikk under økenavnet "jomfrudronningen", dermed ble hun også den siste av Tudor-slekten på tronen. Bilde: Visualhunt

I 1601, under Elizabeths siste år på tronen, erobret England Irland etter mange mislykkede forsøk. Dette startet en møysommelig prosess der man flyttet protestantiske engelskmenn og skotter til den katolske øya.

I starten av James I sin tid på tronen, undertegnet England en våpenhvile med Spania. Det spirende imperiet snudde seg nå vestover, og de brydde seg mindre med å angripe sine spanske og portugisiske rivaler. I stedet begynte de å etablere kolonier i Nord-Amerika og Karibia.

Når koloniene først var etablert, forbød de alle skip som ikke var britiske å legge til havn. Denne isolasjonspolitikken var ment for å sikre all mulig profitt fra de nye territoriene, men det var mildt sagt ikke populært hos rivalene.

De påfølgende sjøkrigene med nederlenderne, om enn med mange nederlag, skulle legge betingelsene for britisk dominans. Blant annet vant britene nederlandsk territorium, inkludert New York, i den andre anglo-nederlandske krigen i 1665–1667, men etter Den ærerike revolusjon i 1866 inngikk de to landene en våpenhvile.

Det "første" britiske imperiet (1707–1783)

Da solen først gikk opp over Det britiske imperiet, var britene viklet inn i den spanske arvefølgekrigen, der de kjempet på side med Nederland, Portugal og Det tysk-romerske riket.

Slaget ved Cádiz
Slaget ved Cádiz i 1702 var et mislykket forsøk på å erobre havnen og transportveien fra spanjolene. Bilde: Visualhunt

Krigen endte i 1714, da Spanias kong Filip V frasa sin tronarvings krav på den franske tronen.

Så fort avtalene for Freden i Utrecht var undertegnet, lot Frankrike Newfoundland og Acadia gå til England, og Spania ga fra seg Gibraltar og Minorca. Gibraltar var av særlig betydning fordi det lot britene kontrollere tilgangen til Middelhavet.

En annen arv spanjolene overlot britene, var kontroll over den afrikanske slavehandelen. En særdeles lukrativ og stabil inntektskilde som finansierte britenes utnyttelse av det amerikanske kontinentet.

Nedkjempingen av det spanske krigsmaskineriet i Europa og oppreisningen som fulgte med, betød likevel ikke at det bare var god stemning mellom det fallende imperiet i Spania og britene som nå slo seg opp i  verden.

Den spanske kongen mislyktes i å ta tilbake Gibraltar i løpet av den to år lange anglo-spanske krigen (1727–1729), men spanjolene nølte ikke et øyeblikk da de fikk mulighet til å slå tilbake – ikke i kamp, men ved å beslaglegge britiske skip som lå forankret i havnen i Ny-Spania.

Ny-Spania var et visekongedømme i de spanske koloniene, og besto av territorier på det amerikanske kontinentet, Karibia, samt fjernere strøk i Asia og Oseania.

Etter dette fulgte en rekke smålige angrep på spanjolene. Ingenting i nærheten av store sjøslag, mer som kostbare mikroaggresjoner som bare endte opp med å spise inn på de britiske ressursene.

Det var ikke før i 1746 at britene og spanjolene inngikk fredssamtaler. Den spanske kongen lovet å stoppe angrepene på britiske skip, til gjengjeld mistet britene rettighetene til slavehandelen de hadde fått som oppreisning 35 år tidligere.

Samtidig, i Ostindia …

Konkurransen var hard: De nederlandske og britiske kompaniene prøvde konstant å overgå hverandre i handel og oppkjøp. De to største markedene var i krydder og tekstiler, og særlig handel med tekstiler økte, og snart overgikk britene sine konkurrenter.

I tillegg til en rekke militære konflikter, som de karnatiske krigene, lå britiske handelsmenn og representanter for kronen låst i hard konkurranse med franskmennene for å fylle maktvakuumet etter Mogulriket.

Først i 1757 fikk Det britiske ostindiske kompani kontroll over India, noe som skulle vise seg å bli det mest verdifulle landet i Det britiske imperiet. Ledet av generalmajor Robert Clive, også kjent som Clive av India, triumferte britene over Frankrike i slaget ved Plassey, noe som ga dem full militær og politisk kontroll over India. Men både franske, britiske og andre europeiske styrker fortsatte å kjempe, spesielt i Syvårskrigen i 1756–1763, der blant annet Det russiske imperiet sto på fransk side.

Signeringen av Parisavtalen (nei, ikke den Parisavtalen!) i 1763 satte stopper for et hvert krav Frankrike kunne ha ønsket å gjøre på sine kolonialistiske territorier i Nord-Amerika. Sammenlagt med seirene i India, gjorde dette britene til verdens største maritime makt.

Tap av amerikanske kolonier

De hadde ikke nådd toppen av verden enda, men Det britiske imperiet hadde nå kontroll over store deler av den, men ingen av dem så lovende som koloniene de hadde etablert i Nord-Amerika.

I 1763 hadde Det britiske imperiet lagt nærmere en tredjedel av det vi i dag kjenner som USA under seg, to tredjedeler av Canada samt territorier i Sør-Amerika. Men det var misnøye blant bosetterne i de tretten etablerte koloniene, som følte at deres tradisjonelle rettigheter som engelskmenn ble krenket av imperiet.

De ble nemlig tvunget til å betale skatt til hjemlandet, samtidig som de ikke hadde noen stemme eller representasjon der. Frustrasjonen over denne urettferdigheten startet den amerikanske revolusjonen, der bosetterne gjorde opprør, med The Bosten Tea Party som det mest avgjørende. De fikk til slutt kastet det parlamentariske styret, for så å etablere sitt eget regjeringssystem.

Det britiske imperiet slo tilbake ved å sende både soldater og politikere til koloniene for å gjenopprette dominans, et trekk som skulle føre til krig. Uheldigvis ble de britene som akkurat hadde ankommet koloniene konfrontert, ikke bare av sine frafalne landsmenn, men også sine gamle fiender, Frankrike og Spania.

Washington krysser Delaware-elva
Det som senere skulle bli USAs første president, George Washington, ledet Den kontinentale armé. Her krysser de Delaware-elva under slaget ved Trenton. En elv som tilfeldigvis går gjennom delstaten ved samme navn, som sittende President Biden kommer fra. Bilde: Visualhunt

Så fort Den kontinentale armé ble opprettet i 1776, sendte franskmennene forsyninger og penger for at bosetterne kunne kjøpe så mange våpen de kunne få tak i.

Mens franskmennene sto for logistikk og økonomisk støtte, dro spanjolene i krigen, der de angrep britiske tropper langs kystlinjen i det som nå er kjent som delstaten Florida.

For ikke å bli overgått, kastet nederlenderne seg inn i kampen. Ikke for å hjelpe bosetterne, selv om de også bidro med bevæpning og forsyninger. At nederlenderne nå handlet med fiendene deres, ble ikke akkurat møtt med begeistring hos britene.

Uenighetene endte i en fullblåst krig mellom nederlenderne og britene. Alt mens de kongelige troppene prøvde å få tilbake kontrollen over sine territorier og folk. Det ble et ensomt slag. Britene hadde ingen allierte på sin side, og å kjempe to kriger på samme tid utarmet alle ressurser de hadde av både soldater og forsyninger.

Beleiringen av Yorktown i 1781 ble en seier for bosetterne i Den kontinentale armé. Britene forhandlet frem en fredsavtale der de erklærte Amerika som en uavhengig nasjon, og det ble implementert i den allerede eksisterende Parisavtalen.

Tapet av et så enormt og tett befolket område markerte slutten på den første epoken i Det britiske imperiet.

De beste Historie - geografilærerne tilgjengelig
1. kurstime gratis!
Magali
5
5 (2 Evaluering(er))
Magali
250kr
/t
1. kurstime gratis!
Ylva
Ylva
200kr
/t
1. kurstime gratis!
Eirik
Eirik
150kr
/t
1. kurstime gratis!
Maren
Maren
250kr
/t
1. kurstime gratis!
Ariane
5
5 (2 Evaluering(er))
Ariane
180kr
/t
1. kurstime gratis!
Jo
5
5 (3 Evaluering(er))
Jo
240kr
/t
1. kurstime gratis!
Nicolai
Nicolai
300kr
/t
1. kurstime gratis!
Zsuzsanna
Zsuzsanna
200kr
/t
1. kurstime gratis!
Magali
5
5 (2 Evaluering(er))
Magali
250kr
/t
1. kurstime gratis!
Ylva
Ylva
200kr
/t
1. kurstime gratis!
Eirik
Eirik
150kr
/t
1. kurstime gratis!
Maren
Maren
250kr
/t
1. kurstime gratis!
Ariane
5
5 (2 Evaluering(er))
Ariane
180kr
/t
1. kurstime gratis!
Jo
5
5 (3 Evaluering(er))
Jo
240kr
/t
1. kurstime gratis!
Nicolai
Nicolai
300kr
/t
1. kurstime gratis!
Zsuzsanna
Zsuzsanna
200kr
/t
Første kurstime gratis>

Britisk kontroll på sitt største

Kart over det britisme Imperiet.
En temmelig glorifisert fremstilling av Det britiske imperiet, med alle sine tilsynelatende fornøyde undersåtter i full harmoni med overherrene sine. Bilde: Visualhunt

Årene mellom 1815 og 1914 skulle virkelig bli britenes århundre. Dette var etter den amerikanske uavhengigheten, men de hadde fortsatt kontroll over mer land i det britiske imperiet enn noensinne. Tapet av de amerikanske koloniene hadde bare fyrt opp under britenes kampvilje. Inspirert til videre ekspansjon, gikk de inn i Stillehavet og Øst-Asia med uforminsket styrke.

Som med Det mongolske riket og Romerriket, ble denne tiden noe av et Pax Britannica – med fredelige tilstander og blomstrende handel i hele riket, mye på grunn av den uangripelige britiske dominansen.

Marinen

I motsetning til andre store imperier, som for eksempel Qing-dynastiet, så utviklet britene imperiet sitt takket være kontroll over store havområder. Den britiske flåten var uten sidestykke i historien, og som det synges i den uoffisielle nasjonalsangen: "Britannia Rules the Waves" (Britannia hersker over bølgene).

Verdenshandel

Mens mange av koloniene var svært verdifulle for britene, med sine ressurser, industri og arbeidskraft, ble mange av dem opprettet først og fremst for å gjøre de globale handelsrutene mer tilgjengelige. Handelsselskapene var selve drivverket bak imperialismen, og det som fikk det til å holde seg gående.

Sammen med marinen etablerte Det ostindiske kompani koloniene i India, mens Kapp-kompaniene sloss med nederlenderne i Sør-Afrika nettopp fordi Kapp-områdene fungerte som stoppested på vei til Stillehavet fra Atlanterhavet. Det var ikke uvanlig å blande privat handel og politisk makt, som i tilfellet Cecil Rhodes, forretningsmann, gruveeier og diamanthandler, som endte opp med å bli statsminister i Sør-Amerika, og fikk Rhodesia oppkalt etter seg.

Den industrielle revolusjon

På 1800-tallet var den industrielle revolusjonen i full gang. Handelen med industrivarer dominerte, og produksjonen ble stadig raskere og billigere, og takket være den britiske flåten gikk distribusjonen sømløst gjennom hele verden.

Rikdommen og ressursene som la til rette for denne utviklingen kom fra koloniene, som den indiske tekstilindustrien, for eksempel.

Det "andre" britiske imperiet

Etter å ha tapt de amerikanske koloniene, dreide britene oppmerksomheten mot Asia og Stillehavet. Senere la de territorier i Afrika under seg. Disse nye oppdagelsene og tilegnelsene var delvis begrunnet i handelspolitikken etablert med Amerika, noe som viste seg å være en langt større økonomisk velsignelse enn først forventet.

En ulempe med å miste de amerikanske koloniene, var at britene ikke lenger hadde noe sted å sende fangene sine. Siden 1718 hadde de lempet kriminelle av alle sorteringer over i koloniene, der de sonet dommene sine, ofte i form av straffarbeid. Overfarten over Atlanterhavet tok heller ikke lang tid.

Australia ble britenes nye straffekoloni.

Kontinentet hadde allerede blitt "oppdaget" og hevdet av nederlenderne i 1660, men de gjorde aldri noe forsøk på å kolonisere det. Men da kaptein James Cook gikk i havn på østkysten av Australia i 1770, døpte han det umiddelbart New South Wales, og erklærte det som egnet for straffanger.

Botanybukta ble den første straffekolonien, og snart fulgte flere. Dette skulle vise seg å bli en meget god butikk for britene. Først med skipslaster av ull, og ikke minst da man oppdaget gull i Victoria. Takket være gullfeberen ble Melbourne den nest rikeste byen i verden, etter London.

Kaptein Cook utforsket også de nordlige og sørlige øyene som utgjorde New Zealand, og gikk kjapt i gang med å kreve dem i kronens navn og utarbeide handelsavtaler med maoristammene. Snart etablerte europeere kolonier og forretninger, av hvilket det mest lukrative var New Zealand Company, som ble etablert i 1839.

Kompaniet kjøpte opp betydelige parseller av land. Et år senere undertegnet William Hobson waitangitraktaten sammen med over 40 maori-stammeledere. Kaptein Hobson skulle bli den første guvernøren av New Zealand, og avtalen han underskrev ble nasjonens stiftelsesdokument.

Til tross for britisk akkumulering av australsk og newzealandsk land, som fikk foregå nærmest uforstyrret, så var det ikke bare smult farvann for britene.

Napoleon Bonaparte hadde kommet til makten i Frankrike, og han var mer enn klar for å utfordre Det britiske imperiet. Ikke bare dets mektige militærmakt, men også på et ideologisk nivå. Dette var en kamp britene ikke hadde råd til å tape, og imperiet hadde virkelig ingen ønsker om å bli overkjørt av en småvokst diktator, en skjebne så mange andre land i Europa hadde møtt.

Hele det britiske militærets kistebunn ble skrapt i forsøk på å unngå invasjon, og de mest utspekulerte militærstrategier ble satt ut i livet.

Den kongelige britiske marine blokkerte franske havner, for så å gå i gang med å slå hele den fransk-spanske flåten i Slaget ved Trafalgar i 1805. Men Napoleons hærstyrker beveget seg fort, og selv om britene vant den første kampen, kom det hele tiden nye.

Napoleon la stadig nye territorier og kolonier under seg, og det skulle en samlet europeisk militærmakt til for endelig å slå ham i 1815.

Igjen kunne Det britiske imperiet nyte fruktene av en seier, og høstet landområder som Malta, De joniske øyer, Seychellene, Mauritius, St. Lucia og Tobago fra de slagne franskmennene. Spanjolene ga fra seg Trinidad og nederlenderne oppga Kapp-koloniene, Guyana og Helgoland.

Disse ervervelsene var en slags motytelse i bytte mot at britene ga tilbake Fransk Guyana, Martinique, Guadeloupe og Réunion tilbake til Frankrike, og Surinam og Java til Nederland.

Slaveri og rasisme

Selv om de innfødte i India ikke ble like grovt utnyttet som mange andre, så satte det imperialistiske regimet innfødte av høye kaster opp mot de lavere kastene for på den måten å styre under britisk overoppsyn.

Men den helt ufordekte rasismen i imperiet ble nærmest overtydelig i the Royal African Company. Det ble etablert i 1672 for å frakte slaver fra Afrika til Karibia. Kompaniet fraktet omtrent 3,5 millioner afrikanere over Atlanterhavet fram til 1807, primært for å levere arbeidskraft til plantasjene.

Kolonialisme og slavehandel

Med kolonier spredt over hele verden, og med alt arbeidet som måtte gjøres, forsynte britene seg grovt av mennesker som hadde blitt fanget og gjort til slaver.

Allerede i imperiets første epoke hadde briten oppdaget hvor lønnsom slavehandelen kunne være, og snart så de hvor kostnadseffektivt det var med slavearbeid på fjerntliggende plantasjer og i annen industri. Det er kanskje den mest prosaiske måten å beskrive denne delen av historien på.

Oversikt over slaveskip
En temmelig grim, logistisk oversikt over hvor mange slaver man kunne trykke inn i et skip. Selv om mange døde i overfarten under helt umenneskelige forhold, var det likevel en enormt lukrativ business … Bilde: Visualhunt

Britene ga ikke opp slavehandel fordi det var uetisk. Sannheten var at slaveopprørene stadig ble mer kostbare å undertrykke, og med den industrielle revolusjonen på full fremmarsj var det dessuten mindre bruk for manuell arbeidskraft. Men det tok ikke full fyr i slavespørsmålet før abolisjonismebevegelsene fikk oppmerksomheten til parlamentet.

Forskjellige religiøse grupper hadde fordømt slaveri i mer enn et århundre, og nå bønnfalt de myndighetene om å ta inn over seg at slaveri var en fundamental krenkelse av menneskers rettigheter.

Selv om England faktisk hadde forbudt slaveri i 1102, så var det ingen lover mot å frakte slaver med skip til koloniene. Denne praksisen foregikk i århundrer, inntil England avskaffet slavehandel ved lov. Loven ble signert i parlamentet i 1807, og forbød all slavehandel over hele imperiet

Det følgende året ble koloniene i Sierra Leone grunnlagt som enklave for frigjorte slaver, men det var ganske spredt befolket frem til lovteksten "Slave Abolition Act" ble ratifisert i 1834.

Den originale lovteksten forbød det å bruke mennesker som handelsvare, men det var fortsatt lov å holde slaver som man allerede eide. Det var ikke før den andre loven ble vedtatt at all utøvelse av slaveri tok slutt over hele Det britiske imperiet.

Det er knapt mulig å sette seg inn i hvordan det må ha vært for slavene å bli frie mennesker, men for de tidligere slaveeierne ble det en hodepine, og de visste ikke helt hva de skulle gjøre med alle disse menneskene som nå ikke lenger var noens eiendeler.

Ikke lenge etter at loven om abolisjon ble underskrevet, så gikk slaveeiere sammen om en form for lærlingopplegg som kunne vare i alt fra fire til seks år, tilsynelatende for å lære de frigitte slavene nye ferdigheter

Dette gjorde abolisjonistene rasende. De så det for hva det var – en utvidet praksis av slaveriet, bare under en annen merkelapp. Lærlingprogrammene ble forbudt i 1838, ikke lenge etter at det ble startet opp.

Verdenskriger og imperiets fall

Verdenskrigene

Det britiske imperiet begynte å rakne i sømmene i løpet av 1900-tallet. Selv om britene gikk ut av begge verdenskrigene som seierherrer, så ble de betydelig svekket, ikke minst økonomisk. Med Tyskland som igjen begynte å hevde seg, og Det osmanske riket som føk i tottene på det Det russiske imperiet, var første verdenskrig en åpenbar imperialistisk krig.

Andre verdenskrig var en verdenskrig i ordets rette forstand, og de imperialistiske landene krevde at koloniene bidro med sine styrker. I det fjerne Østen hadde Japan invadert britiske territorier, og det ble nå tydelig at den britiske dominansen ikke lenger var absolutt. Japanerne hadde i tillegg sørget for å vekke anti-britiske følelser i de områdene de selv kontrollerte.

Uavhengighetsbevegelser og avkolonisering

Etter to verdenskriger var britiske myndigheter svekket, og sammen med fremveksten av nasjonalisme i territoriene begynte stadig flere å miste troen på imperialismen, noe som kunne merkes både hjemme og ute gjennom hele 1900-tallet.

Indisk uavhengighet ble innvilget i 1947 etter massive opprør med Mahatma Gandhis pasifistiske fredsbevegelse i spissen, og avtalen ble signert av regjeringen under daværende statsminister Clement Attlee. Tapet av det største britiske territoriet skulle vise seg å bare være starten på tjue år med uavhengighetsbevegelser over hele imperiet.

Britene styrte over Palestina som mandatområde, men sammen med FN ble de stående i en spagat mellom det de hadde lovet både sionister og palestinere, som var i full gang med den første av en rekke arabisk-isrealske kriger. De trakk seg ut i 1948, og staten Israel ble erklært – selv om urolighetene fortsatte. Ikke lenge etter det skulle suezkrisen i 1956 bli enda en skrape i det britiske selvbildet. Militærstrategiene var preget av fordekte motiver, og til slutt måtte FN og USA intervenere, og det hele ble en ydmykelse for britene.

De hadde håp om å unngå den samme situasjonen i Afrika som det Frankrike hadde hatt i Algerie: en lang og brutal uavhengighetskrig. Britene la derfor an til en fredelig avkolonisering, der nærmere tretti afrikanske territorier fikk sin uavhengighet i løpet av 1960-tallet. Bare Rhodesia ble værende en del av imperiet frem til 1980-tallet, om enn med selvstyre.

Slutten på Det britiske imperiet anses av mange å ha vært i 1997, da britene ga Hong Kong tilbake til Kina.

Det britiske imperiet i dag

En problematisk arv

Arven etter britisk imperialisme er kontroversiell. Enkelte ser tilbake på det med ufordekt stolthet, mens andre ønsker å ta oppgjør med det dehumaniserende og rasistiske i å dominere og ta for seg av andre etniske gruppers landområder.

Kolonialismen var i sin natur voldelig, og tok rasistiske ideer i bruk for å rettferdiggjøre plyndring og kontroll over andre lands naturressurser. Og det er nettopp det kritikerne peker på, at britene har bygd sin velstand på bekostning av andres utarming.

Men sporene etter Det britiske imperiet går dypt gjennom hele verden, på godt og vondt. Det er bare å se på den enorme spredningen av det engelske språket, eller infrastrukturen i de gamle koloniene. Samveldet av nasjoner eksisterer fortsatt, men står i dag for samarbeid og forbindelser mellom 53 tidligere britiske kolonier.

Vil du vite mer?

Hvorfor spredte britene sitt imperium over hele verden, mens Romerriket fant det mer naturlig å ekspandere sine egne grenser? Superprof kan bistå i din videre jakt på kunnskap, og sette deg i kontakt med privatlærere i nær sagt hele landet!

Trenger du en lærer i Historie - geografi?

Likte du artikkelen?

5,00/5 - 2 stemme(r)
Loading...

Jorun

Språkdame med forkjærlighet for rettskriving generelt, skjønnlitteratur, strikketøy og katter spesielt.