Hva gikk for seg i Russland før oktoberrevolusjonen veltet keiserdømmet, og bolsjevikene tok over makten i 1917? Kanskje har du hørt om Katarina den store, for ikke å snakke om Peter den store. Men hva gjorde dem nettopp store, og hvordan kom Russland til å bli et imperium så gigantisk at dets erobringer fortsatt er synlige på kartet i dag, mer enn hundre år etter imperiets fall?
I denne artikkelen skal vi se nærmere på Det russiske imperiet, verdenshistoriens tredje største imperium (etter Det britiske imperiet og Det mongolske riket). Enten du bare er nysgjerrig på våre litt mystiske naboer i øst, eller om du studerer historie på videregående nivå, skal vi lose deg gjennom det viktigste i russisk imperialistisk historie – fra den første keisertanken var sådd, gjennom det politiske systemet og til det store fallet.
Når ble Russland et imperium, og hvor stort var det?
Det russiske keiserdømmet, et av historiens største imperier, ble offisielt etablert i 1721 av Peter den store. På sitt største dekket det over 23 millioner kvadratkilometer og hersket over en mangfoldig befolkning i Europa, Asia og Nord-Amerika, inkludert Alaska. Keiserrikets styre varte fram til den russiske revolusjonen i 1917, som førte til at den siste tsaren, Nikolaj II, ble avsatt og henrettet, og Sovjetunionen ble opprettet.
I 1897 hadde det russiske imperiet en befolkning på over 125 millioner. Det var med andre ord enormt. På sitt største hersket det over land i tre kontinenter, i Europa, Asia og i Amerika – hvor de hadde kontroll over Alaska. Imperiet inkluderte deler av Kina, Mongolia og Persia, og hovedstaden lå i St. Petersburg.
Den offisielle proklameringen av keiserriket var i 1721. Peter I den store syntes tsartittelen ble for stusselig, og inspirert av Romerriket bestemte han seg for å bli keiser i stedet. Fra da av tok alle påfølgende regenter den samme tittelen, inntil imperiet ble styrtet i 1917 under revolusjonen. De revolusjonære, inkludert de berømte bolsjevikene Vladimir Lenin og Leo Trotsky, utnyttet den politiske situasjonen som oppsto i Russland etter første verdenskrig, og gikk til angrep på den regjerende makten da den var på sitt svakeste.
Daværende keiser, Nikolaj II, ble etter en tids fangenskap henrettet sammen med sin kone og fem barn. Krigen var over, og Russland ble en republikk, kjent som Sovjetunionen.
Det russiske imperiets opprinnelse
Selv om starten på Det russiske imperiet, og med det keiserdømmet, formelt begynte med Peter den stores proklamering i 1721, så hadde Russland begynt å anta en imperialistisk form lenge før det. Med sine felttog og erobringer hadde de utvidet territoriene sine i lang tid.
Ivan III, som også smykket seg med "den store", slo Den gylne hær på 1400-tallet, og med det tredoblet han russiske territorier. Mikhail av Russland utvidet grensene helt ut til Stillehavet ved å erobre Sibir på 1600-tallet.
På samme tid som Russland erklærte seg som imperium, fulgte seier over Sverige etter Stormaktstiden, da det svenske riket allerede var svekket etter det som er kjent som Den store nordiske krig. I allianse med Danmark-Norge tok Russland kontroll over Baltikum, og på samme tid ble Estland og Livland (på den tiden en svensk provins) også tatt over av russerne. Videre ekspanderinger inn i Sibir og Persia fulgte kort tid etter.
Lurer du på hva et imperium faktisk er? Les vår innføring i hva som definerer imperier, samt en oversikt over de største av dem.
Fra tsar til keiser
Selv om Romanov-familien, inkludert Mikhail av Russland, alle var ansett som vellykkede monarker, var det å kalle seg keiser nærmest som å si at man var bedre enn en konge. Men for Peter den store, som var trollbundet av europeiske tradisjoner, var det viktig å henge med på utviklingen. Men selv om regentene fremover var keisere og keiserinner, holdt likevel russerne på tsar-titlene i dagligtalen.
Russlands største regenter
Peter I den store (1682–1725)
Som man kan anta ut fra tilnavnet, var Peter I en svært viktig monark for det russiske folket. Han satte sitt merke på historien med mange strukturelle og politiske endringer i løpet av de årene han satt på tronen.
Han grunnla og fikk bygget St. Petersburg opp fra grunnen av, flyttet regjeringen dit fra sitt tidligere sete i Moskva, og St. Petersburg forble hovedstad frem til 1917. Byen kalte han faktisk ikke opp etter seg selv, men apostelen Peter. I løpet av sin regjeringsperiode sørget han også for å bygge hæren opp til å bli en moderne krigsmaskin, inspirert av Vest-Europa.
Moderniseringsiveren skal han ha pådratt seg i løpet av den store diplomatiske reisen han foretok, stort sett inkognito, for å styrke allianser i Europa. Under sin reise gjennom kontinentet tok han jobber som håndverker og studerte alt fra matematikk til astronomi. Han besøkte blant annet Det britiske imperiet i England for å lære mer om marine og skipsbygging, og ble der i nesten fire måneder. Han var meget imponert over den vesteuropeiske industrien, politikken og militæret, og følte at russerne var bakstreverske i sammenligning.
Etter sin hjemkomst fikk han bygget moderne manufakturer for å kle den russiske befolkningen opp på europeisk manér, og innførte til og med en skjeggeskatt. I 1700 endret han den russiske kalenderen til den julianske.
Katarina den store (1762–1796)
En annen stor russer, dog opprinnelig en tysk prinsesse giftet inn i det russiske keiserdømmet, var Katarina den store. Hun beundret Peter den store, bestefaren til sin mer udugelige ektemann, Peter III, og hun fortsatte prosessen med å modernisere Russland i løpet av sin regjeringstid. Under Katarina fulgte noe av en gullalder for Russland, senere kjent som den russiske opplysningstiden, hvor kunst og kultur blomstret.
Katarina støttet entusiastisk erobringen av Alaska, og under hennes styre la hun grunnlaget for "Russisk Amerika", som senere skulle bli territorium under sønnen Keiser Paul I. Samtidig lot hun aristokrater få slippe militærtjeneste og styrket kontrollen over Polen.
Katarina formulerte en ny reformvennlig lovtekst, kalt Nakaz, som anbefalte en mer liberal og humanistisk politikk. Loven ble vedtatt i 1767, og ble overlatt til en nyopprettet lovgivende kommisjon. Denne besto av 625 medlemmer fra forskjellige klasser og provinser, alt fra tjenestemenn til besteborgere. Loven skulle likestille folket for loven, men ble egentlig aldri helt satt ut i praksis.
Aleksander II (1855–1881)
Da Aleksander II kom på tronen, hadde Det russiske imperiet lagt gullalderen bak seg. Landet gikk inn i en periode med misnøye og sosial uro, noe som over tid førte til revolusjonære bevegelser som til slutt endte i kommunistisk maktovertakelse.
Til tross for dette var Aleksander II en entusiastisk reformator. I 1861 fikk han berømmelse for å frigi stedbundne bønder fra leilenderi (i praksis utleid kroppsarbeid på livstid), han avskaffet korporal avstraffelse og var en ivrig promotør for høyere utdannelse.
Etter flere mislykkede attentater, ble keiseren til slutt drept i et revolusjonært bombeattentat i 1881.
Politisk system
Absolutt monarki
Det politiske systemet i Det russiske imperiet var det av et absolutt monarki, et system blottet for institusjonelle innskrenkninger for den rojalistiske makten. Til tross for mye reformvilje, så var likevel systemet gjennom hele imperiets historie særs autokratisk, legemliggjort av lover som Peter den stores beskatning og etter hvert tvangsbarbering av skjeggkledde menn.
Noe av problemet for imperiet var imidlertid at det ikke fantes noen særlig effektive måter å utøve makt over så mange folk spredt over så enorme områder. Lokale myndigheter var ikke alltid til å stole på, og mange samfunn lå isolert til på steder der folk sjelden fikk kjenne på konsekvensene av loven.
Statlige reformer
Som nevnt prøvde monarkene å implementere opp til flere reformer for å liberalisere landet, ofte inspirert av vesteuropeiske tenkere fra opplysningstiden, som Rousseau og Voltaire – sistnevnte en fyr særlig Katarina hadde stor sans for.
Etter revolusjonen i 1905, som i seg selv var et resultat av sosial uro og politiske attentater, ble Dumaen etablert, et valgt organ med lovgivende makt. Noe lignende hadde man aldri tidligere sett i Russland, og nå skjedde ting i rask rekkefølge, med partisystem og borgerrettigheter, inkludert forsamlingsrett, ytrings- og tankefrihet.
Selv om monarkiet fortsatt hadde betydelig makt over landet, inkludert vetorett, så brakte revolusjonen med seg betingelser som til slutt skulle føre til keiserdømmets fall.
For å lære mer kan du ta privatundervisning med en historielærer.
Religion og etnisitet
Det russiske imperiet var befolket av mange forskjellige folkegrupper, alle med sine egne religioner som de stort sett fikk dyrke i fred. Og selv om statsreligionen var russisk-ortodoks, og keiseren måtte sverge troskap til kirken, var den bare indirekte representert i staten av en keiserlig utnevnt overprokurator for Den hellige synode – den ortodokse kirkens høyeste ledelse.
Denne representasjonen var et resultat av Peter I den stores generelle mistenksomhet til kirken. Han styrte den med streng hånd, og avskaffet patriarkatet ved selv å utnevne alle biskoper. Heller ikke Katarina I hadde høye tanker om kirken, og brukte mye av pengene den dro inn på å finansiere krigene sine.
Under Katarinas styre ble ikke jøder lenger ansett som fullverdige borgere av riket, og de nøt få av de samme frihetene som var ortodokse russere til del. Hun prøvde også å kontrollere den muslimske befolkningen og kue den nomadiske livsstilen deres ved å bygge egne byer for dem for å hindre fri bevegelse rundt i riket.
Det russiske imperiets endelige fall
Med en stadig større politisk uro innad i imperiet, ble rettsstaten og monarkiets posisjon hardt prøvet av stadige streiker, attentater, demonstrasjoner, terrorisme, og til slutt, revolusjonen i 1905.
Dumaen la til rette for at politisk uenighet fikk blomstre, et symbol på den stadig større rollen til folket og opposisjon mot monarkiet. Det ble etter hvert tydelig for alle at keiser Nikolaj II kjente makten skli ut av hendene. Han opptrådte stadig mer desperat, undertrykkingen økte og det ble utsagt flere dødsdommer enn noensinne.
Revolusjon og krig
Russland gikk inn i den første verdenskrigen i forsvar for serberne, som de var i allianse med. Til slutt kjempet de sammen med britene og franskmennene mot Tyskland og Det osmanske riket. Gjennom nesten hele imperiets historie hadde Russland et frynsete forhold til osmanerne, som selv hadde grensene sine nesten opp til Russlands dørstokk. Den første verdenskrig endte uansett ikke godt for noen av dem, og de endte begge opp med å falle hardt og fort.
I 1917 kom revolusjonen tilbake med full kraft. Men denne gangen sto bolsjevikene bak, og nå lyktes de i å kaste monarkiet. Militæret ga tapt, og landet braket sammen i en borgerkrig mellom de som sto på de revolusjonæres side og de som støttet monarkiet.
Og som vi vet vant bolsjevikene, erklærte Russland som republikk, og imperiet var over. Det som først så ut som en lovende folkelig utvikling for Russland, endte i føderasjonen Sovjetunionen, en ettpartistat med maktmonopol for kommunistene. Men det er en historie for en annen dag.
Visste du at Qing-dynastiet falt nesten samtidig som Det russiske imperiet? Om du vil vite mer om russisk historie, eller om de andre store imperiene i verdenshistorien, kan en privatlærer i historie være en god idé! Superprof kan hjelpe deg med å komme i kontakt med utmerkede privatlærere mange steder i landet.
Likte du denne artikkelen? Vurder den!
Loading...
