Man kan ikke snakke om verdenshistorie uten å nevne imperialisme, og verden som vi kjenner den i dag er for alltid preget av stormakter som Romerriket eller Det britiske imperiet. Men hvordan definerer man egentlig et imperium, og hva ligger i begrepet? Ikke minst: hva er forskjellen på et kongedømme, et land som bare er stort i omfang og et imperium?
La oss ta det som et lite historiekurs, og se nærmere på hva et imperium faktisk er, hvordan begrepet har blitt brukt i historien og hvor ideen kom fra. I de øvrige artiklene skal vi gå mer i dybden av seks av verdenshistoriens største imperier. Hva fikk dem til å blomstre, for så å forvitre? Men først, la oss få en liten oversikt.
Hva er et imperium?
Større område eller rike som er dominert av en sentralmakt og kan bestå av ulike folk, land og kulturer.
Et imperium er en politisk organisasjonsform som kjennetegnes av et stort og mektig rike med myndighet over et vidstrakt territorium. Det består som regel av flere ulike folk og regioner, som er samlet under én sentral myndighet – ofte med en keiser, konge eller annen overordnet leder på toppen.
Et imperium skiller seg fra en vanlig nasjonalstat ved at det ikke bare består av ett folk eller én nasjon, men gjerne har vokst gjennom erobringer, kolonisering eller maktutøvelse utover egne grenser. Det er altså en maktstruktur som dominerer andre samfunn, enten gjennom direkte styring eller mer indirekte kontroll.
Hva gjør noe til et imperium?
Det finnes to hovedmåter å forstå hva som gjør noe til et imperium: Én handler om erobringer og kontroll over flere territorier, den andre handler om semantikk – altså hvordan man betegner seg selv.
Erobringer og territorier
Ifølge én definisjon er et imperium en samling av ulike territorier som kontrolleres av én enkelt makt, enten direkte eller indirekte. Det er altså ikke nok at et rike bare er stort i geografisk utstrekning – for eksempel regnes ikke Russland som et imperium i dag, selv om det dekker enorme landområder.
Men tenk deg at Russland invaderer Mongolia og setter inn et nytt, russisk styre. Da begynner det å ligne på et imperium. Og hvis de i tillegg tar kontroll over Kina, og styrer begge landene fra Moskva, er vi utvilsomt i imperie-territorium.
Et imperium består ofte av folk med ulike språk, religion, kultur og etnisitet – noe som skyldes at sentralmakten har utvidet sitt territorium og brakt ulike folkeslag inn under én politisk enhet.
Det osmanske riket er et godt eksempel. På sitt største omfattet det alt fra Egypt til Bulgaria, Hellas og Libanon. Makten var sentralisert i dagens Tyrkia, mens de underlagte områdene var delt inn i såkalte «ejaleter», omtrent som fylker, som ble styrt av guvernører utnevnt av sultanen. Denne typen organisering – der ulike regioner styres under én sentralmakt – er typisk for mange imperier.
Land og hav
Innenfor denne definisjonen skiller man gjerne mellom to typer imperier: terrestriske (landbaserte) og thalassokratier (havbaserte).
Det mongolske imperiet var et typisk terrestrisk imperium, som spredte seg utover de mongolske steppene og vokste raskt i mange retninger. Disse rikene forsøkte ofte å binde sammen landområder som grenset til hverandre, og ekspanderte med mål om å dominere så mye land som mulig.
I motsetning til dette hadde thalassokratier ikke nødvendigvis sammenhengende områder, men var likevel under én makt. Det britiske imperiet er et godt eksempel: Det bestod av kolonier og territorier spredt over hele verden, fra havnebyer til hele nasjoner, bundet sammen gjennom sjøveier og en mektig marine.
Et spørsmål om begreper
Den andre definisjonen av imperium handler ikke nødvendigvis om utstrekning eller erobringer, men om begrepsbruk. Et imperium er, ifølge denne forståelsen, det en stat selv velger å kalle seg.
I noen tilfeller har det vært nok at en konge tok tittelen «keiser». Dette skjedde for eksempel i Russland: Landet hadde lenge vært involvert i ekspansjon, men først i 1721 tok Peter den store tittelen keiser og omtalte Russland som et imperium.
Det samme ser vi i Romerriket. Før Augustus var Roma en republikk, men da han tok keisertittelen og fikk kontroll over senatet, fikk begrepet «imperium» sin institusjonaliserte betydning. Riket var allerede stort, men med keisertittelen fikk det en ny, tydeligere politisk form.
I noen tilfeller ble begrepet brukt mer symbolsk enn reelt. I 1897 begynte Korea å omtale seg som «Det store koreanske keiserdømmet», til tross for at det ikke hadde noen kolonier. Bare åtte år senere ble landet selv kolonisert av Japan.
Hvorfor faller imperier?
I dag kan man trygt si at alle imperier faller, uansett hvor mye utvikling og stabilitet de bringer til torgs for sine innbyggere. Selv Herodot, den greske historikeren og antropologen som levde før Romerrikets eksistens, var klar over dette. Men noen nøyaktig grunn til hvorfor imperier faller, kan ikke en gang historikerne gi oss. Så dette kan være et interessant spørsmål til din lærer i løpet av din historieundervisning, for å se hvilket svar du vil få!
Imperier har altså vært en del av menneskehetens historie, men faller gjør de. Grunnene er sammensatte, men ofte blir de som hersker selvtilfredse og svekkede. I andre tilfeller, som med Det mongolske rike, blir det for store områder å styre over. Andre igjen opplevde selv å bli invadert, som Romerriket og Qing-dynastiet. Fire av de imperiene vi skal se nærmere på endte opp med å falle eller bli betydelig svekket på grunn av krig. Tilfeldigvis var det akkurat den samme krigen.
De første imperiene
En eller annen form for imperialisme har trolig eksistert siden sivilisasjonens vugge. Men det som skjedde i Egypt ca 3000 år f.v.t., er det første vi med sikkerhet kjenner til. Kong Narmer av øvre Egypt erobret nedre Egypt, og bragte dem begge under ett styre. Omtrent seks hundre år senere erobret det akkadiske riket brorparten av Mesopotamia, som i dag består av Irak, Kuwait og deler av Syria, Saudi-Arabia og Tyrkia.
Shang- og Zhou-dynastiet eksisterte i Kina mellom 1500 og 770 f.v.t. Begge disse imperiene var enorme, og de eksisterte hele sju århundrer før Romerriket.
Romerriket
Ordet "keiser" er avledet fra det romerske "Cæsar" og deler betydning med det latinske "imperator" som igjen er avledet fra "imperare", betydende å lede eller kommandere, og har altså samme stamme som "imperium". De som først tok i bruk begrepet sånn vi kjenner det i dag, var romerne. De satte virkelig standarden for fremtidens vestlige imperialisme, og la det politiske og administrative grunnlaget for vestlige regjeringer som skulle følge.
Romerriket varte fra 27 år f.v.t. til 476 år e.v.t., og hadde sitt høydepunkt under Keiser Trajan, som på sin tid regjerte over 21 prosent av jordens befolkning. Det strakk seg fra Persia i øst til England i vest, med Middelhavet som sitt midtpunkt.
Det mongolske riket
Det mongolske riket er kjent som verdenshistoriens største sammenhengende landbaserte imperium. I 1206 etablerte Djengis Khan sitt rike ved å samle de nomadiske stammene i Mongolia under ett. Etter det siktet han på å erobre verden, og han var ikke langt fra målet. Imperiet hans strakte seg fra Beijing i øst til Donau og Persiagulfen i vest, drøyt 23 millioner kvadratkilometer land!
Men selv om dette skapte en enestående fredsperiode i landene han erobret – kjent som "Pax Mongolica" (den mongolske fred) – så varte imperiet i sin helhet bare til 1294, da det brøt sammen og delte seg i fire. Disse ble i sin tur politisk uavhengige, men brøt til slutt sammen de også, en etter en.
Det osmanske riket
Etter at Romerriket ble delt i to, ble den østlige delen til det vi i dag kjenner som Det bysantinske rike, som hadde sin base i Konstantinopel.
Dette varte til 1453, til Konstantinopel ble erobret av Mehmet II erobreren. Han var etterkommer av den første osmanske keiseren, Osman I, som i 1301 etablerte sitt dynasti som skulle legge grunnlag for Det osmanske riket. Som den første osmaneren tok Mehmet keisertittelen, og etter ham ble riket ledet fra hovedsetet i Istanbul (som Konstantinopel da ble hetende) i over seks århundrer.
Imperiet spredde seg over tre kontinenter, og utmerket seg ved å tangere både erobring av landområder og marine ferdigheter. Selv om sultanen var muslim, var imperiet mangfoldig og uten noen generell form for religiøs tvang.
Qing-dynastiet
Qing-dynastiet så dagens lys i Mandsjuria, Nord-Kina, på 600-tallet, og skulle bli det lengstlevende kinesiske dynastiet, og det største imperiet i Kinas historie.
Qing-dynastiet definerte grensene til det moderne Kina, og det forente mandsjuer, mongoler og Han-kinesere under ett og samme styre. Det var ikke før på 800-tallet at problemene startet, med fremveksten av kristendom og utbrudd av opprør og revolusjon gjennom hele århundret.
En annen grunn til at Qing-dynastiet mistet fotfeste, var at de ikke maktet å modernisere seg, og i møte med langt mer teknisk avanserte makter sto de dermed sjanseløse i krig.
Det russiske imperiet
Det russiske imperiet var bare én av flere realiseringer av det russiske kongeriket, med Ivan den grusomme som i 1547 offisielt etablerte det russiske tsarriket. I 1791, under Peter den stores styre, endret det navn til Det russiske imperiet, og ble noe av en verdensmakt.
I sin glansperiode, med Peter og Katarina den store ved tronen, var det russiske imperiet enormt etter å ha utvidet territoriet sitt over tre kontinenter: Europa, Asia og Nord-Amerika – der de eide Alaska. Det var faktisk så stort at det er ansett som det tredje største imperiet i verdenshistorien, etter det britiske og mongolske.
Det russiske imperiet begynte etter hvert å miste taket, og tider med motstand og attentater truet stabiliteten til tronen stadig mer. Monarkiet ble til slutt styrtet i 1917 av den bolsjevikiske revolusjonen, som gjorde imperiet om til en republikk – en stat med et valgt overhode.
Det britiske imperiet
Ingen historielærer kommer utenom Det britiske imperiet, og det er ingen overdrivelse å si at det har formet den moderne verden som vi kjenner den i dag, med sin ufattelig store utstrekning av kolonier og øvrig innflytelse. Etter at spanjolene og portugiserne utforsket det amerikanske kontinentet, begynte britene, på den tiden England og Skottland hver for seg, å kolonisere landområder over hele verden.
Det britiske imperiet var på sitt aller største på 1800-tallet, og hadde både kolonialistisk og administrativ tilstedeværelse på alle verdens kontinenter, fra Australia til Karibia, og med hele India og store deler av Afrika mellom der igjen. Hele 23 prosent av verdens befolkning var på et tidspunkt under britisk styre.
Men imperiet begynte å gå i oppløsning etter hvert som britene ble svekket og koloniene stadig kjempet hardere for uavhengighet og autonomi.
Vil du vite mer om imperiene som endret verden? Ta et historiekurs, og finn en av Superprofs eminente historielærere i ditt område ved å bruke søkefeltet under.
Likte du denne artikkelen? Vurder den!
Loading...
